Ytring:

Utfordrer forskningsfinansieringen den akademiske friheten?

«Vi må unngå å skille mellom en opphøyet og distansert vitenskap på den ene siden og den mer anvendte og problemorienterte forskningen på den andre.» skriver administrerende direktør i Norges forskningsråd, John Arne Røttingen, i denne ytringen.
«Den akademiske frihet bør utøves innenfor de kunnskapsbehovene samfunnet og fagene har – enten det gjelder innenfor en disiplin eller fagområde eller om det er på særlig prioriterte tema og samfunnsutfordringer» skriver John Arne Røttingen. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

«Den akademiske frihet bør utøves innenfor de kunnskapsbehovene samfunnet og fagene har – enten det gjelder innenfor en disiplin eller fagområde eller om det er på særlig prioriterte tema og samfunnsutfordringer» skriver John Arne Røttingen.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

I forbindelse med utdelingen av Akademikerprisen til professor Hans Petter Graver ble jeg nylig bedt om å reflektere over om forskningsfinansieringen i Norge utfordrer den akademiske friheten. Det er et høyst relevant spørsmål for en avtroppende forskningsrådsdirektør.

Akademisk frihet innebærer blant annet frihet til å stille forskningsspørsmål og å velge de metodene som skal til for å besvare dem. Dette er viktig. Ingen offentlig finansiering i Norge, hverken grunnbevilgning, støtte fra Forskningsrådet eller oppdragsforskning fra departementer og direktorater utfordrer denne friheten. Dette er for sistnevntes del fastlagt i nasjonale retningslinjer.

Men hvis vi med akademisk frihet mener at det ikke under noen omstendigheter kan legges føringer på forskernes virksomhet, vil ganske mye av forskningsfinansieringen utfordre akademisk frihet. Det vil også bli vanskelig å sørge for at det faktisk finnes penger til forskning.

Til og med grunnbevilgningen er jo en form for styring siden den i praksis er dimensjonert i forhold til universitetenes utdanningsoppdrag. Det som dermed kan være full frihet for den enkelte ansatte forskere, er da likevel styrt overordnet sett siden det er andre faktorer som tilsier om denne forskeren er opptatt av sosiologi eller økonomi.

Akademisk frihet og ansvar

Med akademisk frihet følger også akademisk ansvar. Samfunnet investerer betydelige beløp i forskning og anser forskning som nøkkelen til samfunnsutvikling og til å kunne håndtere samfunnets utfordringer. Da må også forskersamfunnet levere på samfunnets behov. Dette gjør forskersamfunnet best dersom det er en god balanse mellom styring og frihet. Samfunnet finansierer forskning som skal være relevant på kort eller lang sikt, mens forskningsmiljøene skal gis betingelser for at kunnskapsutviklingen skjer på en god måte og som ivaretar forskningens integritet.

Forskningens integritet er en forutsetning for all forskningsaktivitet og i dette bildet er kritisk og uavhengig forskning sentralt. Dette er også knyttet til samfunnets behov: god samfunnsutvikling trenger forskningens kritiske blikk og autonomi, slik at også de ubehagelige spørsmålene blir stilt og debattert offentlig.

Det er helt legitimt at samfunnet kan definere hvilke områder det er viktig at det forskes innenfor enten det er fordi vi trenger mer kompetanse og kunnskap innen enkelte fagområder eller på noen tema. Men forskerne vet best hva som er utfordringene innenfor forskningsfeltene og hvordan kunnskapsutviklingen kan drives framover. Igjen er det en balanse mellom krav og forventninger på den ene siden, og frihet og tillit på den andre.

Tillit til forskning

Samfunnets tillit til forskning er faktisk viktig. I Norge er vi heldigvis godt stilt på den måten. Forskningsrådets målinger gjennom flere år viser at over 80 prosent av befolkningen har meget stor eller ganske stor tillit til forskning - høyere enn i mange andre land. Det gir høy legitimitet for forskningsfinansieringen, som jo er fellesskapets penger.

Det er en annen balansegang som er sentral i denne sammenhengen: forholdet mellom langsiktighet og bredde i kunnskapsutviklingen opp mot kortsiktige nytte og umiddelbare samfunnsbehov. Koronakrisen har satt dette på spissen: uten langsiktig kunnskapsoppbygging innenfor epidemiologi og folkehelse ville vi ikke være i stand til å møte pandemien. Samtidig må forskningen raskt svare på utfordringene når krisen er her. Verden har for eksempel behov for at tester, vaksiner og legemidler kan utvikles raskt og prøves ut.

Noen av disse utfordringene vil det raskest kunne utvikles løsninger for gjennom koordinert offentlig finansiert forskningssamarbeid og store styrte prosjekter og programmer, gjerne i samarbeid med privat sektor. Gjennom finansieringsvirkemidler må derfor samfunnet ivareta både de langsiktige og kortsiktige forskningsbehovene.

Behov for åpne arenaer, strategiske områder og missions

Noe av finansieringen må gå til åpne arenaer for forskerinitierte, bottom-up-prosjekter på alle fagområder og dimensjonert slik at alle forskere har like muligheter i en konkurranse. Vi må hele tiden ha virkemidler som har som hovedformål å stimulere til nyskapende og grensesprengende kunnskapsutvikling, uavhengig av forskningsbehov som er definert på forhånd. Slik utvikling av kunnskap er en verdi i seg selv.

I Norge sikres dette særlig gjennom en generøs grunnfinansiering av universitetene og gjennom Forskningsrådets åpne arenaer som prosjektutlysningene for banebrytende forskning eller Sentre for fremragende forskning. I EU er det ERC og MSCA som er de viktigste redskapene. Dette kan kalles modus 1 finansiering.

I tillegg har vi modus 2 finansiering hvor samfunnet har prioritert noen strategiske områder hvor det er særlig behov for forskningsbasert kunnskap, ofte tverrfaglig og gjerne i samarbeid med senere brukere av kunnskapen. Det kan være områder som hav, grønt skifte eller helse.

På noen utvalgte områder trenger vi i tillegg enda mer organisert forskning for å løse viktige samfunnsoppdrag – kall det gjerne missions. Dette kan være en modus 3 finansiering hvor man velger ut områder man trenger konkrete løsninger på. Det kan være nullutslippsløsninger i industri, eller for eksempel en covid-19 vaksine.

Unngå skille

Jeg vil derfor snu spørsmålet om finansiering utfordrer akademisk frihet til en utfordring til forskningsmiljøene. Den akademiske frihet bør utøves innenfor de kunnskapsbehovene samfunnet og fagene har – enten det gjelder innenfor en disiplin eller fagområde eller om det er på særlig prioriterte tema og samfunnsutfordringer.

Vi må unngå å skille mellom en opphøyet og distansert vitenskap på den ene siden og den mer anvendte og problemorienterte forskningen på den andre. Det må være et felles sett av universelle normer for dem begge. Det handler om integritet, autonomi og en kritisk uavhengighet, og om en akademisk frihet og et akademisk ansvar for den tid og det samfunn vi er en del av.

Dette innlegget ble først publisert i Khrono.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA mener:

Dekantilsettinger: Utvalget av kandidater er for skrint

Prosessen med å ansette prorektorer er avsluttet. Snart skjer tilsetting av NTNUs dekaner. Sikrer dagens ordning at man får et godt nok utvalg av kandidater? Tja.

Gjesteskribenten:

Jeg valgte å si nei til cellegift

Mitt såkalte valg var jo ikke noe som ble gitt meg. Det oppsto fordi jeg stilte spørsmål.

- Hvorfor er det viktig å diskutere medvirkning?

- Debatten om medvirkning kommer aldri opp ved utenlandske universiteter. Hvorfor er den så viktig i Norge? spurte eksternt styremedlem Maria Strømme.

PST: Kina og Russland spionerer på norsk oljeteknologi

PST mener russiske, kinesiske og andre lands etterretningsorganisasjoner henter informasjon om den Norske oljesektoren.