I Universitetsavisa 4. nov. har professor Slottemo en kritisk kommentar til hvordan vitenskapelige publiseringer og siteringer likestilles med høy forskningskvalitet.
Rune Flessen skriver om sin masteroppgave: «Styring mot kvalitet – en studie av diskursen om forskningskvalitet og dens effekter på forskningspraksist»
Bakgrunnen for innlegget hennes er at Norges forskningsråd (NFR) slår fast at kvaliteten på norsk forskning øker. Dette gjør de med utgangspunkt i deres ferske indikatorrapport som viser en økning i vitenskapelige publiseringer og siteringer blant norske forskere.
Tematikken går også rett i kjernen av den nylig publiserte masteroppgaven «Styring mot kvalitet – en studie av diskursen om forskningskvalitet og dens effekter på forskningspraksis». Kvalitetsbegrepet, eller qualitas peker først og fremst mot iboende og gjerne unike egenskaper ved tingen eller fenomenet. Relatert til forskning er det vel også gjerne slik at de færreste vil tenke at det er enkelt å klart og tydelig peke på hva som virkelig kjennetegner forskning med høy kvalitet. Dette aktualiserer spørsmålet om hvordan man har kommet dit at antallet publikasjonspoeng og siteringer - statistiske størrelser som først og fremst er aktivitetsmål, fremstår som etablerte kvalitetsmål? Dernest er det grunn til å problematisere hvordan dette virker inn på forskernes egen praksis. Hvilke strategier velger man som forsker? Hvilke dilemmaer representerer vektleggingen av vitenskapelige publiseringer, siteringer og andre kvantitative mål på kvalitet?
Det er ikke rom for å gå i dybden her. Jeg dveler derfor litt ved hvordan vi har kommet dit vi er i dag. Likedan vil jeg komme inn på noen av de dilemmaene som forskerne møter i sin hverdag. Det empiriske utgangspunktet for studien er forskningspraksis på et av instituttene ved SVT-fakultetet ved NTNU, samt en stor mengde tekst (som stortingsmeldinger, NOU-er, kronikker, artikler og annet publisert materiale).
Diskursen om forskningskvalitet
Tar man utgangspunkt i offisielle forskningspolitiske dokumenter, ser man en bevegelse fra å problematisere og drøfte kvalitetsbegrepet og utfordringene med å måle kvalitet, til å nærmest utelukkende være opptatt av å utvikle måleindikatorer for kvalitet. Koblingen mellom vitenskapelige publiseringer, siteringer og ekstern finansiering og forskningskvalitet blir stadig tettere. Dette målbæres særlig av regjering, departement, Forskningsrådet og NIFU. Samtidig har det hele tiden vært alternative forståelser av forskningskvalitet som har utfordret de offisielle stemmene, særlig innenfor akademia. Bakhtin bruker betegnelsene sentripetalkrefter og sentrifugalkrefter om krefter som drar diskursen i ulike retninger. De førstnevnte i retning av ensretting, de sistnevnte i retning av flerstemmighet. Studien peker mot at det er sentripetalkreftene som vinner fram. Den typen virkelighetsforståelser som Slottemo representerer har liten innvirkning på den offisielle forståelsen av forskningskvalitet. Det er som om at når kvalitet ikke kan uttrykkes i målbare indikatorer, har den heller ikke samme gyldighet i diskursen.
Et spørsmål om styring
Da publiseringsindikatoren ble innført (St. meld. nr. 20 (2004-2005)) etablerte den en kobling mellom på den ene siden myndighetenes finansiering av UoH-sektoren og på den andre siden forskningens resultater i form av vitenskapelige publikasjoner. Koblingen gjør at det er relevant å se dette i lys av et styringsperspektiv, nærmere bestemt framveksten av en liberal styringsdiskurs. Særlig de siste fire årtiene har utbredelsen av en liberal rasjonalitet spredd seg til nær sagt alle samfunnsområder, inkludert UoH-sektoren. Styringen i offentlig sektor har gradvis beveget seg fra den tradisjonelle og detaljerte regelstyringen mot mer indirekte styring. Idealet er homo economicus som tar rasjonelle valg og på den måten maksimerer nytte for seg selv så vel som for samfunnet. Styringens primære oppgave blir dermed å legge til rette for disse valgene.
En stadig tilbakevendende problemstilling for de styrende er hvordan man kan få kunnskap om styringen gir de ønskede resultatene. Her har statistikken som kunnskapsområde fått en avgjørende betydning. Statistikken representerer en empirisk forankret kunnskap som med sine kvantitative indikatorer gir et skjær av objektivitet i samsvar med de dominerende positivistiske vitenskapsidealene. Publiseringsindikatoren får her en konkret funksjon. Statistiske dokumentasjons- og målesystemer blir en type styringsteknologier som gir styringsinformasjon som muliggjør indirekte styring. Statistikken fungerer dermed som en forlengelse av styringen.
Diskursen – en reduksjon av muligheter
Økt frihet betyr imidlertid også at institusjonene og forskerne blir ansvarlige for å ta de riktige valgene. Gjennom å tilegne seg de statistiske verktøyene får institusjonene informasjon om egen måloppnåelse som samtidig muliggjør kontinuerlige egenevalueringer og forbedringer basert på et empirisk grunnlag. Således blir alltid neste måling den viktigste. Dette har en disiplinerende effekt og det skaper en normalitet hvor det normale er å publisere vitenskapelig, bli sitert og vinne eksterne konkurranser om forskningsmidler. Institusjonenes ansvarlighet understrekes av klare forventninger til en strategisk ledelsesutøvelse hvor man legger til rette for "de beste", dvs. de som publiserer mest, blir sitert oftest og har størst andel ekstern finansiering. Økonomiske incentivordninger som belønner vitenskapelige artikler i de mest anerkjente tidsskriftene er et eksempel på et dette.
Normaliteten underbygges samtidig av en rekke ulike sosiale praksiser iscenesatt av at den dominerende forståelsen av forskningskvalitet etablerer en rekke ulike handlingsbetingelser. Vitenskapelige artikler betinger spesifikke publikasjonsformer og publiseringskanaler. Artiklene krever en teknisk infrastruktur i form av databaser og indekser og likedan en organisatorisk infrastruktur for å utvikle og administrere systemene. Beregninger av publikasjonspoeng, oversikt over tidsskrifter og kunnskap om eksterne finansieringskilder krever at universitetene ansetter folk med ekspertise og kompetanse på dette. Ulike sosiale praksiser er innvevd i hverandre og bidrar til å skape den virkeligheten forskernes praksis skapes innenfor. I sum kan dette bidra til å etablere en handlingslogikk som kanskje ikke åpner for all verdens handlingsalternativer?
Dilemmaer i forskningspraksis
Selv om vitenskapelige publiseringer fremstår som en helt sentral del av forskernes hverdag, er det ingen ensartet forskningspraksis som synliggjøres gjennom undersøkelsen. Noen søker helt bevisst mot de mest anerkjente tidsskriftene. Andre fremstår som mer motvillige i den forstand at de gjerne skulle gjort noe annet, men opplever at de ikke har noe valg. Atter andre velger strategier som på mange måter utfordrer den eksisterende normaliteten. Ikke i forstand av at de ikke publiserer vitenskapelig, men snarere ved at de velger litt alternative strategier til sin forskningspraksis.
I en virkelighet hvor det forventes at forskerne skal publisere vitenskapelig, bli sitert og vinne eksterne konkurranser om forskningsutlysninger, skapes det ulike dilemmaer. Som forsker oppfordres man til å delta i den offentlige debatten og skrive populærvitenskapelige innlegg. Dette gjøres i relativ stor utstrekning ved instituttet. Samtidig peker forskerne på at det er svært krevende å få til begge deler og må man prioritere er det en fare for at man prioriterer det som gir poeng, penger og prestisje.
Dilemmaer kan også oppstå i forholdet mellom vitenskapelige publiseringer og andre oppgaver. Studien viser at stor vitenskapelig produksjon og eksternt finansierte prosjekter premieres med mer forskningstid på bekostning av undervisningstid. Dette er også i tråd med de overordnede politiske føringene. Det skal legges til rette for en kvalitetskultur som det heter. De fleste av forskerne er tydelig på at et institutt må ha forskere som er flinke på forskjellige ting og som prioriterer ulikt. Samtidig underbygger markeringer av vitenskapelige publiseringer og interne oversikter over publikasjonspoeng pr. ansatt hva som verdsettes høyest. Det peker mot at publikasjonspoengene praktiseres som et kvalitetsmål på individnivå og ikke som aktivitetsmål på instituttnivå. I forlengelsen av dette kan man kanskje spørre seg om hva som skjer med de som sliter med å få publisert?
Forskerne gir uttrykk for at de har stor grad av frihet. Det indikerer at det er rom for alternative forskningspraksiser. Spørsmålet er likevel om det eksisterer grenser for denne friheten? Flere av forskerne peker på at den strategiske styringen fra fakultet har økt. En av forskerne gir uttrykk for at forskernes autonomi kan oppleves som en trussel mot institusjonens evne til å styre og lede. Det hevdes også at det er vanskelig å få til ting som bryter med den hovedprofilen til NTNU og fakultetet og som samtidig krever ressurser. Det etterlyses også større oppmerksomhet på det faglige innholdet i det forskerne gjør. Isteden oppleves det at det meste handler om hva som kan måles i publikasjonspoeng og andelen eksterne forskningsmidler. Som forsker kan man dermed stå overfor et dilemma knyttet til om man skal tilpasse forskningen sin til det som gir uttelling på målingene eller om man skal satse på mer egeninitierte prosjekter.
Avsluttende refleksjoner
I en tid hvor stadig mer av vår atferd og våre handlinger måles, vurderes og analyseres med utgangspunkt i kvantitative indikatorer og algoritmer, er det vanskelig å se for seg annet enn en evig jakt på stadig forbedrede indikatorer for forskningskvalitet. Fra et politisk og styringsmessig perspektiv representerer kvantitative indikatorer en praktisk løsning på styringsutfordringer. Men hva skjer med den langsiktige kunnskapsutviklingen om forskningspraksis i større og større grad reduseres til å handle om å få publisert vitenskapelige artikler og innrette seg etter tematikk og innretning i eksterne utlysninger? Blir det fortsatt rom for egeninitierte forskerprosjekter eller oppleves dette som irrelevant innenfor en universitetssektor mer opptatt av forskning som bidrar til måloppnåelse? Hvordan kan universitetene på sikt klare å ivareta en rolle som samfunnskritisk aktør når de i økende grad styres og ledes på lik linje med andre statlige institusjoner?
