– Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar

Å legge til rette for at norske forskningsmiljøer kan tre frem som kandidater til en Nobelpris, var det uttalte målet da SFF-ordningen ble etablert i 2002. Hittil har kun én SFF resultert i Nobelpris. Her er May-Britt Mosers historie.
I dag kan senteret plukke medarbeidere fra øverste hylle, forteller May-Britt Moser. Én av dem er Emre Yaksi (midten), som flyttet laben sin fra Belgia til Trondheim.  

I dag kan senteret plukke medarbeidere fra øverste hylle, forteller May-Britt Moser. Én av dem er Emre Yaksi (midten), som flyttet laben sin fra Belgia til Trondheim.  

– I starten var det bare Edvard og meg. Vi følte at det var litt sært å kalle oss et senter. Men vi hadde en stor tro på tiårsplanen vi skisserte, sier May-Britt Moser til På Høyden.

Hun er psykolog, hjerneforsker, og professor i nevrovitenskap. Nobelprisvinner. Leder for Senter for nevrale nettverk, Moser-teamets andre Senter for fremragende forskning (SFF).

Fikk et av landets første SFF-er

Historien begynte i 1996, da May-Britt Moser og Edvard Moser kom til NTNU i Trondheim som førsteamanuenser i biologisk psykologi.
Her bygde de opp et laboratorium. Med FRIPRO-midler fikk de rom til å forske på det de er interesserte i: Hvordan hjernen lagrer minner i hukommelsen. Samtidig var den første utlysningen for miljøer som ville bli Senter for fremragende forskning (SFF) på trappene hos Forskningsrådet. 

Før utlysningen kom, ønsket  Forskningsrådet å styrke lovende miljøer som kunne bli egnede sentre. Edvard og May-Britt Moser fikk 13 millioner for å komme i posisjon.

Så sendte de inn en søknad om å bli Senter for fremragende forskning. Vel vitende om at dersom de skal klare å  bli verdensledende, er de avhengige av krefter utenfra.

Trygghet til å sikte høyt

May-Britt Moser og Edvard Moser hadde en plan.

– Vi søkte, med en stor tro på prosjektet vårt: I stedet for å sende folk ut, ville vi bygge opp et miljø her. Planen var å invitere sju veletablerte forskere til Trondheim, sier May-Britt Moser til På Høyden.

Trondheim har i verdensmålestokk lite å lokke med. Byen ligger ikke i et californisk klima, slik Stanford gjør. NTNUs vitenskapelige historie kan ikke sammenlignes med Humboldts. Og ulikt København og Stockholm, kan ikke universitetet engang skilte med å ha fostret en egen nobelprisvinner.

Likevel takket de syv inviterte forskerne ja. Og i 2003 kunne Senter for hukommelsesbiologi åpne, ledet av Edvard Moser. De neste ti årene skulle senteret få til sammen 100 millioner kroner fra Forskningsrådet. I tillegg hadde senteret stor suksess med å skaffe eksterne midler.

– En sikker grunnfinansiering innebar at vi kunne gjøre det Per Andersen hadde lært oss i Oslo: Å satse på kvalitet. Vi trengte ikke bruke tid og krefter på å søke om penger til hvert miniprosjekt vi ville gjøre. Tvert imot: Vi hadde friheten til å iverksette store prosjekt, og til og med ta sjansen på at de kunne skjære seg. Det var high risk and high gain fra starten av, sier May-Britt Moser.

Har publisert hos de beste

Forskerne som var tilknyttet Moser-laboratoriet, utmerket seg. De ble internasjonalt anerkjent, publiserte, fikk tildelinger.

«The Mosers have succeeded in forming an exceptionally strong research environment by creating a centre with international expertise in the focus area of Mosers’ own research», står det midtveisevalueringen.

Sammen med kollegaene publiserte May-Britt og Edvard Moser i Nature, Science, Neuron and Proceedings of the National Academy of Science. Viktige milepæler og gode resultater har blitt feiret med champagne.

Fikk sin andre SFF

Da senterperioden utløp, ville de ha SFF-midler i ti nye år. Det var ikke gitt. May-Britt Moser måtte reise til Oslo og argumentere for at de skulle få sin andre tildeling.

– Vår visjon for det nye senteret var at vi ville forstå hvordan nerveceller skaper adferd og kognisjon, sier May-Britt Moser.

Hun ble hørt.

I 2012, da finansieringen av Senter for hukommelsesbiologi rant ut, tildelte Forskningsrådet Moser-forskerne og laboratoriet deres et nytt tiårig stipend. Denne gangen gikk stipendet til Centre for Neural Computation, ledet av May-Britt Moser. Edvard Moser fortsatte som senterleder ved Kavli-instituttet.

Klekkeri og utstillingsvindu

– Vi la vekt på at vi ville bruke det nye senteret som et utstillingsvindu og klekkeri for fantastiske folk, som vi har trent på den gode norske måten, med excellence til fingerspissene.

Hun utdyper:

– Vi bor på et fjerntliggende sted. Folk spurte oss om det var mulig å få til forskning av høy kvalitet på et slikt sted. På Stanford står stjernene i kø for å arbeide. Vi må forme dem selv, og vi har bygd opp et miljø fra bunnen av. Vi var også heldige som hadde fleksibiliteten til å snu oss raskt når vi oppdaget en potensiell stjerne, og ta dem inn i staben før de forsvant til andre. Og vi kunne bruke penger på gode teknikere, sier May-Britt Moser.

– Hva ser du etter når du rekrutterer?

– Om søkerne er motiverte og pasjonerte. Jeg vil ikke ha kollegaer som er opptatt av medaljer og artikler. De må være genuint interesserte i vitenskapelige spørsmål. Flinke med hendene og glade i dyr. Og de må være glade i mennesker – her jobber vi mye i grupper, og bråkmakere passer ikke inn, sier hun.

– Negative emosjoner skader kreativiteten

Glade folk, glade dyr, og høy kvalitet på alle nivå, er grunntanken som sentrene er bygget på.

- Negative emosjoner skader kreativiteten. Både Edvard og jeg er svært vare for konflikter. Vi har arbeidet hardt for å unngå at konflikter skal få tynge arbeidsmiljøet.

I dag kan senteret plukke medarbeidere fra øverste hylle, forteller hun.

– Vi er heldige. Vi kan velge blant de beste, og vil kan lære dem å arbeide etter metoder og teknikker som er av de ypperste. Da får vi gode resultater.

Forsvarer midlertidige kontrakter

Skal senteret være et klekkeri, kan de ikke samtidig by på faste arbeidsforhold og livslange kontrakter, mener May-Britt Moser.

I dag har 18,7 prosent av de vitenskapelig tilsatte ved statlige universiteter og høyskoler midlertidige kontrakter.

Kunnskapsministeren krevde at tallet måtte ned innen utgangen av 2016. Arbeidstakerorganisasjoner og universitetsledere er rimelig enige om at utstrakt bruk av midlertidige kontrakter er en uting, som skaper uforutsigbarhet og utrygghet for den enkelte forsker.

I spørsmålet om midlertidighet har Norges eneste nobelprisvinnende miljø inntatt et annet standpunkt enn det rådende i sektoren. Få har snakket om fordelene med midlertidige kontrakter, bortsett fra May-Britt Moser.

I tidligere intervjuer har hun sagt at mobilitet er en del av dynamikken i fremragende forskningsmiljøer.

Hun har sammenlignet et forskningsmiljø med et fotballag, og stilt spørsmålet: Hvor gode ville Rosenborg vært, om de ikke kunne hente inn nye spillere?

 – Innavl og kloning er livsfarlig for kreativitet og nyskaping. Hvis du må ta inn folk altfor tidlig og ansette dem fast, får du ikke den flyten av ideer du trenger for å drive arbeidet framover, sier hun.

– Vi må klare å være tøffe mot PhD-ene, og mot oss selv. Det er som når barna vokser ut av hjemmet. Til tross for at vi har lært dem opp og blitt glade i dem, ønsker vi at de skal reise ut og prøve seg i verden.

Tidligere kollegaer som ikke har fått fornyet kontraktene ved senteret har fått jobb i Austin. I San Diego. Ved Stanford. De får gode tilbakemeldinger.

– Men det må være klart: Jeg er ikke prinsipiell motstander av at folk skal ha en fast jobb. Blant teknikere og administrasjon ønsker jeg kontinuitet og faste stillinger. Disse er hukommelsen til senteret.

Opplevde misunnelse

– SFF-sentrene blir fra tid til annen anklaget for å være en stat i staten. Et kraftsentrum som tar alle ressurser, og utarmer de nærliggende områdene rundt seg. Har dere opplevd misunnelse fra andre som ikke var en del av SFF-en?

– Nei, ikke da.

– Når da?

– Før vi fikk SFF-status, kunne det forekomme, sier May-Britt Moser.

Siktet aldri mot Nobelprisen

Hun forteller at en Nobelpris aldri var siktemålet.

– Vi siktet oss aldri inn på en nobelpris. Edvard og jeg har delt en felles visjon, og vært superambisiøse. Fokuset har vært på å skape eksellente historier som kunne gjøre en forskjell, sier May Britt Moser.

– Hva kunne gjort SFF-ordningen bedre?

– Bedre? Jeg synes den er brilliant som den er. Du står fritt til å bruke pengene som du vil. Det er lite byråkrati. Du kan endre innretningen på prosjektet uten at et helt byråkrati må involveres. Det er lett å ha en god dialog med Forskningsrådet. Jeg er godt fornøyd med SFF.

– Forskningsrådet må komme på banen

May-Britt Moser ønsker at gode sentre som i løpet av SFF-perioden vokser fram som blomstrende fagmiljøer, skal få finansiell sikkerhet til å fortsette det gode arbeidet.

– Forskningsrådet må komme på banen, og ikke la sentre som oppnår gode resultater legge ned etter ti år, sier May-Britt Moser.

Hun mener mangelen på sterke private givere legger en større del av ansvaret på det offentlige.

– I Norge har vi få sterke private givere som står klare til å støtte miljøene når senterperioden er over. Jeg mener at Forskningsrådet, sammen med universitetene og eventuelle private stiftelser, sammen må finansiere en fortsettelse av de sentrene som oppnår gode resultater. Fremragende forskning er et nasjonalt ansvar. Å sikre gode miljøer over statsbudsjettet bør være et ideal.

– Vår holdning har vært at når vi kan skape noe bra i Trondheim, er det håp for andre også. Vi har ønsket å skape gode ringer rundt oss, slik at vår suksess kunne få gode følger for andre enn Edvard og meg. Mange sier de har vunnet på at Nobelprisen kom til NTNU. Vi har fått mye opp gjennom årene, og da prisen ble tildelt oss, følte vi at det var en god mulighet til å gi noe tilbake. Vi har vist at det går an å bygge stort i Trondheim.

Artikkelen er ein del av ein journalistisk serie som ser på ordninga med Senter for framifrå forsking (SFF). Artiklane er produsert av På Høyden med støtte frå stiftinga Fritt ord. 

SENTER FOR FREMRAGENDE FORSKNING (SFF):
  • SFF-ordningen ble etablert av Norges Forskningsråd (NFR) i 2002.
  • Ambisjonen var å frambringe miljøer som kunne bli kandidater til en Nobelpris.
  • SFF er i dag NFRs viktigste virkemiddel for å fremme kvalitet i norsk forskning.
  • SFF-status tildeles for en periode på fem år av gangen, i maks ti år.
  • I dag er til sammen 21 sentre i drift.
  • SFF-status har blitt tildelt i tre runder: I 2002/03 ble tretten sentre opprettet. I 2007 kom åtte nye sentre til. I 2013 ble tretten nye sentre opprettet.
  • Sentrene blir midtveisevaluert etter 3,5 år.
  • Ingen norske sentre har så langt blitt terminert underveis i tiårsperioden.
  • I gjennomsnitt ble det i 2015 publisert 2,2 publikasjoner per vitenskapelig årsverk. Dette varierer sterkt fra senter til senter.
  • Hver SFF får i gjennomsnitt mellom 10 og 18 millioner kroner fra NFR årlig. Dette utgjør om lag 20 prosent av sentrenes inntekter. Vertsinstitusjonene bidrar med penger og ressurser, og sentrene henter inn eksternfinansiering.
  • Tall fra 2015 viser at 21 prosent av de tilknyttede professorer og studenter er utenlandske.
  • Fire av SFFene er ledet av kvinner. Blant de vitenskapelig tilsatte i rekrutteringsstillinger er kjønnsbalansen jevnere: Tall fra 2015 viser at 48 prosent av postdoktorene er kvinner, 45 prosent av PhD-ene er kvinner.
  • Siden oppstarten i 2003 har de tre rundene med SFF-sentre fått innvilget 4, 420 milliarder kroner fra Forskningsrådet.
  • SFF-I hadde i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett på 155 millioner kroner.
  • SFF-II har i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett 80 millioner.
  • SFF-III har i gjennomsnitt et samlet årlig budsjett på 207 millioner.
  • NFR mottok 150 søknader til SFF IV. Denne vil etter planen i gjennomsnitt ha et samlet årlig budsjett på 150 millioner kroner.
  • Søknadene er vurdert av et internasjonalt panel.
  • 34 søknader gikk videre til andre runde.
  • NFR har signalisert at de vil gi støtte til om lag ti SFF-er.
  • Hvem som får SFF-status i runde IV, blir trolig klart 15. mars.
SENTER FOR NEVRALE NETTVERK (CNC)

Senteret har som mål å forstå de grunnleggende nevrale mekanismene i hjernen, og skal lede an i å avdekke nevrale algoritmer i hjernebarken til pattedyr.

Leder: May-Britt Moser
Deltakere: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Mål: Senteret har som mål å forstå de grunnleggende nevrale mekanismene i hjernen, og skal lede an i å avdekke nevrale algoritmer i hjernebarken til pattedyr.
Sentergenerasjon: SFFIII

Nøkkeltall:
Antall årsverk: 80
Årlig bevilgning fra Forskningsrådet: 20 millioner kroner
Inntekt fra eksterne prosjektmidler: 39,3 millioner kroner
Tilskudd fra egen institusjon/samarbeidspartner: 54 millioner kroner
Samlet årlig totalbudsjett: 113 millioner kroner

MAY-BRITT MOSER OG EDVARD MOSER
  • Fikk Nobelprisen i medisin i 2014.
  • May-Britt Moser og Edvard Moser fikk prisen sammen med den amerikansk-britiske forskeren John O'Keefe, for deres oppdagelser av cellestrukturer som utgjør et posisjoneringssystem (gitterceller) i hjernen.
  • Edvard Moser ledet SFF-en Centre for the Biology of Memory (2003-2012). Dette er i dag Kavli-instituttet for systemnevrovitenskap.
  • Kavli-instituttet har et senter for fremragende forskning (SFF) kalt Senter for nevrale nettverk, ledet av May-Britt Moser. Senteret har finansiering fram til 2023.
  • May-Britt Moser og Edvard Moser var tidligere gift. De har begge doktorgrad fra Universitetet i Oslo og er professorer ved NTNU.
  • Edvard Ingjald Moser er født 27. april 1962 i Ålesund og May-Britt Moser 4. januar 1963 i Fosnavåg.
  • De to forskerne har særlig bidratt innen studiet av hippocampus, et senter i hjernen med særlig vekt på hukommelse og evne til romlig orientering.
  • Forskerne har en lang og tung publiseringsliste. De har tidligere vunnet en rekke internasjonale priser for sin forskning.
  • De to er valgt inn som medlemmer av the American Philosophical Society og National Academy og Medicine.
  • (Kilde SNL.no, Universitetsavisa, NRK.)
May-Britt Moser mener gode forskningsmiljøer bør få finansiering over statsbudsjettet. Kavli-instituttet, som i dag ledes av Edvard Moser, har fått en slik bevilgning på 12,5 millioner kroner årlig. Senteret var en del av den første generasjonen SFF-sentre i Norge.  

May-Britt Moser mener gode forskningsmiljøer bør få finansiering over statsbudsjettet. Kavli-instituttet, som i dag ledes av Edvard Moser, har fått en slik bevilgning på 12,5 millioner kroner årlig. Senteret var en del av den første generasjonen SFF-sentre i Norge.  

- Jeg synes SFF-ordningen er brilliant som den er. Du står fritt til å bruke pengene som du vil. Det er lite byråkrati, sier May-Britt Moser. 

- Jeg synes SFF-ordningen er brilliant som den er. Du står fritt til å bruke pengene som du vil. Det er lite byråkrati, sier May-Britt Moser. 

– Forskningsrådet må komme på banen, og ikke la sentre som oppnår gode resultater legge ned etter ti år, sier May-Britt Moser. 

– Forskningsrådet må komme på banen, og ikke la sentre som oppnår gode resultater legge ned etter ti år, sier May-Britt Moser. 

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Kan gå mot mer hjemmekontor

Siden i vår har hovedregelen for oppstart vært at NTNU-ansatte skal tilbake på campus i august. Nå skal NTNU revurdere innholdet i denne regelen.

KI-rektor advarer mot hardt klima i den svenske koronadebatten

Advarer mot et stadig hardere debattklima i kjølvannet av pandemien: KI-rektor Ole Petter Ottersen uttrykker uro for at Sverige skal havne i samme negative spiral som der USA befinner seg.

Studenter ble smittet av covid etter arrangement på campus

Fem studenter ved Aarhus universitet er smittet av covid etter å ha deltatt på ett stort arrangement på campus.

Semesterstart nærmer seg - studentledere holder pusten

For første gang foregår studiestart mens en pandemi pågår. Ledere av studentorganisasjoner i Trondheim ser fram til et nytt semester hvor studentene får innta campus igjen. Samtidig er de bekymret.