Psykologisk institutt til Humanistisk fakultet?

Hele universitetet er i støpeskjeen, - igjen. For mange vitenskapelig ansatte er dette en plage og en påkjenning. De fleste vil helst ha forutsigbare og kjente omgivelser og trives dårligere med stadige omorganiseringer. Godt vitenskapelig arbeid krever konsentrasjon og tid til å tenke. Å forholde seg til endringer, enten det er fysisk forflytting eller nye administrative og organisatoriske løsninger vil de fleste vitenskapelig ansatte helst unngå. De dyktigste vil finne fram til interessante kollegaer uansett hvor de er lokalisert i verden og hvordan universitetet er organisert.

Med de administrativt ansatte vil det være annerledes. De vil se på organisatoriske endringer som bidrag til å forenkle administrasjonen, kanskje lete etter fusjonsgevinster, redusere dobbeltarbeid og forenkle organisasjonskartene. Universitetsadministrasjonen vil på samme måte som en handlekraftig statsråd dokumentere sin berettigelse ved å foreslå organisatoriske endringer. De arme vitenskapelig ansatte forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen ved å beskytte seg mot de stadige endringene og konsentrer seg enda mer om faget sitt.

Når det nå skal foretas grunnleggende endringer i NTNUs organisasjonskart, med nye fakulteter og institutter, så bør det skje etter at man har tenkt seg godt om. De viktigste hensyn for fakultetstilknytning og institutter en organisatorisk skal være sammen med må være faglige/vitenskapelige. En bør begrunne fakultetstilknytningen ved å vise til hva som er fagets gjenstandsområde, hvilke fenomener som studeres og klarlegges.

Etter å ha vært professor i psykologi i 25 år har jeg noen ideer om hva som er psykologifagets kjerne og hvor det derfor bør plasseres i en fremtidig fakultetsstruktur. Hovedfokuset i psykologifaget bør være på menneskets psykologi, ikke på andre dyrs «psykologi». Det betyr ikke at man ikke kan lære noe om menneskelig atferd gjennom studier av (andre) dyr, men en bør sikre seg at det som skiller mennesket fra andre dyr, nemlig evnen til å tenke ved hjelp av et språk, (kombinere språk og tenkning) blir et sentralt forsknings- og formidlingstema. De psykologiske funksjonene til Homo sapiens, menneskets tanker, følelser og atferd, er alle sammen språk- og tankepåvirket. De skjer ikke automatisk, instinktivt som hos de fleste (andre) dyr. Mennesket har en bevissthet (med mange lag) som gjør at tanker, følelser og atferd kan tilpasses omstendigheten på måter ingen andre dyr kan, i samme grad. Mange av de høyere psykologiske funksjonene som kjennetegner Homo sapiens bruker språket som psykologisk verktøy, et språk som eksisterer i kulturen/samfunnet og som tilegnes gjennom kulturell aktivitet. Mennesket skapes på denne måten av kulturen det sosialiseres i, riktignok med utgangspunkt i og på grunnlag av den genetiske utrustning. Men genene alene skaper ikke mennesket.

For å studere den særlige betydning språket har for de høyere menneskelige psykologiske funksjoner kan det være en god ide å legge psykologisk institutt til det fakultetet som studerer språk og språktilegnelse, nemlig det Humanistiske fakultet. På den måten kan kunnskapen om menneskets psykologi knyttes tettere sammen med både historie- kultur- og språkforståelse, og til den litteraturvitenskapelige delen av fakultetet. Mange skjønnlitterære forfatter er som kjent bedre i stand til å forstå mennesker og forholdet mellom mennesker enn mange psykologer. Derfor kan fremtidige psykologer lære mye også fra skjønnlitteraturen.

Men mennesket er selvsagt ikke kun språkbaserte tanker, følelser og atferd. Vi har som nevnt også en genetisk utrusting og en plastisk hjerne. Tanker, følelser og atferd «materialiseres» eller representeres i i hjernen ved oppretting av synapser/forbindelser mellom de nærmere 200 milliarder hjerneceller. Derfor bør psykologifaget også ha en tilknytning til utvalgte biologiske/fysiologiske fag. Men det psykologisk institutt bør ikke legges under et medisinsk fakultet ettersom det mest karakteristiske ved Homo sapiens er hjernens utvikling og endring som et resultat av aktivitet i kulturen. Løsningen kunne være at Psykologifaget fikk organisatorisk tilknytning til Humanistisk fakultet og en filial/forskningssenter med vekt på genetikk/epigenetikk og nevrovitenskap ved medisinsk fakultet, slik psykologene May-Britt og Edvard Moser har i dag.

Grunnforskningen ved et psykologisk institutt har lite å gjøre på et samfunnsvitenskapelig fakultet. Riktignok kan det være enkelte anvendte psykologiske retninger, f.eks. organisasjons- og arbeidslivspsykologi, sikkerhetspsykologi som er relatert til samfunnsvitenskapelige problemstillinger. Men sentrale fag på SV-fakultet, som statsvitenskap og sosiologi har lite å tilføre psykologien.

Heller ikke psykiatrien bør være noen samarbeidsdisiplin for psykologene, uansett om psykiatere og kliniske psykologer tar «syke i kur» og behandler psykiatriske lidelser og psykologiske problemer. Psykologien, med vekt på utviklingspsykologi, har imidlertid lite å lære og lite til felles med en medisinsk spesialitet som (fortsatt) betrakter psykiske lidelser som en sykdom, og der man hevder at den primære årsak til «sykdommen» er kjemisk ubalanse i nevrotransmitterne. Psykologien bør representere og utvikle en annen forståelse av de primære årsakene til psykologiske dysfunksjoner, og også behandle dem annerledes enn psykiaterne gjør. Det virker som om psykiaterne ikke har fulgt med i timen når nevrovitenskapen har påvist at hjernen er plastisk og at dens struktur og funksjon endres som følge av emosjonell, kognitiv og motorisk aktivitet.

Dersom psykologien skal være vitenskapen om menneskets følelser, tanker og atferd bør man også på NTNU ta hensyn til den utviklingen faget har gjennomgått de siste 20 år, og plassere instituttet på det fakultetet som kan stimulere den faglige utviklingen best mulig. Da taler det meste for å Psykologisk institutt bør legges til Humanistisk fakultet.

Arnulf Kolstad