Det kan i sannhet reises tvil om fakta i Campussaken

Sjef for Campusprosjektet, Merete Kvidal, hadde forleden et oppslag i Adressa som senere også ble trykket i UA, under tittelen Ingen tvil om fakta i campussaken. Her understreket hun det «solide kunnskapsgrunnlaget» og det «faktabaserte planprogrammet» som Campus-planen er tuftet på. Oppslaget var mer å forstå som en appell til bystyrets medlemmer, ikke som motsvar til de to byplanleggerne som i en tidligere kronikk viste til planens tendensiøse illustrasjoner. En betimelig merknad i lys av avsløringene av de tvilsomme Lambda-illustrasjonene.

De to ble avfeid som bare å male sin egen kake. Campus-planen derimot, var «faktabasert, etterprøvbar og bl.a. testet i digitale modeller». Som om det gir noe som helst garanti for en god plan. Formuleringene i Kvidals innlegg var utformet som de var skrevet av en PR-agent, ikke en planlegger. En planlegger vil vite at planer er ‘hypotetiske’, dvs at de er styrt mot et villet mål; de er – i tillegg til faktiske forhold – bygd på verdier. De blir ikke «faktabasert» ved å henvise til rektors uttalte mål, like lite som planen for filleryemønster på Torget ble «faktabasert» fordi Reitan og Koteng sa de ville ha det. 

Når det henvises til at planen bare tar 2 mål av parkens 152 mål, sier man ingenting om konsekvensene ved å ‘bare’ ta 2 mål. Planlegging dreier seg om konsekvenser. Det er jo hele formålet. Konsekvensene er at man påvirker den frie bruken av langt, langt større deler av parkområdet. Og det er helt unødvendig. Hva er her det «solide faktagrunnlaget»? At man trenger en ‘innovasjonsakse’?!. Og hva i all verden er det? 

Innovasjon står for øvrig helt sentralt i NTNUs samfunnsoppdrag. Campusplanen er alt annet enn innovativ. Ingenting som har kommet frem viser fantasi, nyorientering, framtidsvisjoner – eller ansvar for byutviklingen i byen den bor i. Enda mer paradoksalt: NTNU ser forskning og publisering som sitt hovedanliggende. Skulle ikke det forplikte NTNU til å anvende forskningsbasert kunnskap i sin egen planlegging? Hvor er «faktagrunnlaget» som forskningen har frembrakt om urbaniseringen av universitetene, eller om betydningen av nært tilgjengelige grøntområder for folkehelse og menneskelig velvære? Selv grunnlaget, flytting fra Dragvoll og investeringer på 10 milliarder rundt Gløshaugen, synes heller ikke å ha et «solid faktagrunnlag».

Bystyrets beslutning om å bevare parkområdene rundt Gløshaugen og vedtak om å dra universitetet inn i byen, inngår ikke i Campus-planenes «faktagrunnlag». Innledningsvis kom det på trykk at metodisk ville planen stå til stryk hvis den hadde vært innlevert ved NTNU. En annen professor beskrev fremgangsmåten som «hjemmesnekra». Samme hva man sier og lar PR-avdelingen formulere, Campusplanen er en snever NTNU-plan. Der hensynet til vertsbyen er underordnet de mål og rammebetingelser NTNU-ledelsen setter for sin «egen lille verden».

Det kan i sannhet reises tvil om fakta i campussaken.