Det er like før Trondheims bystyre skal ta stilling til ny og mer samlet NTNU-campus i sin behandling av «planprogrammet», hvor NTNU foreslår tomter for utbygging. Jeg hevder i denne kommentare at programmet – og campusprosessen for øvrig – er mangelfullt forankret ved NTNUs fagmiljøer og i NTNU-styret, skriver Aksel Tjora.
- Som professor i sosiologi har jeg en interesse i å analysere sosiale prosesser og hvordan makt utøves i samfunnsutviklingen. Som medlem av NTNU-styret har jeg innsikt i en del av disse prosessene på sentralt nivå i NTNU og sågar en forventning om betydelig påvirkning på NTNUs strategiske beslutninger, skriver Aksel Tjora.KRISTOFFER FURBERG
Merete Kvidal gjør et stort nummer ut av en ryddig prosess knyttet til campusplanlegging. I Adressa og UA 18. mars peker hun på at kunnskapsgrunnlag og planprogram er «solid», «faktabasert og etterprøvbart» og at det bygger på «omfattende utredninger, undersøkelser og testing, blant annet gjennom bruk av digitale modeller». Dette er vel og bra. Det er ingen tvil om at det er lagt mye ressurser ned i planleggingen av utvidet campus på og rundt Gløshaugen. Skråsikkerhet er imidlertid en av de største hindringer for nyskapende tenkning og dialog. Jeg etterlyser derfor en større ydmykhet, noe som innebærer saklig respons på saklig kritikk og en mer anstendig rolle som mektig hjørnesteinsbedrift i Trondheim.
Verdier
Utredninger og saksframlegg består aldri bare av fakta, men av vinklinger og perspektiver, ulike verdibaserte hensyn, samt prioriteringer som alltid kunne vært gjort på andre vis. Naboers innspill vil alltid være relevante, så også innlegg fra NTNU sine egne eksperter. Begge grupper har ytret seg kritisk for eksempel til parkbygging og sanering av deler av Grensen, med gode faglige saklige argumenter. I stedet for å besvare dette med grundig og ydmyk saklighet, turer campuskompisene Kvidal/Bovim på med gjentatt svada og dogmatikk – om planer man bare har bestemt seg for til tross for faglig kritikk. Dette er ikke bare ufint og irriterende. Det er også en strategi med betydelig risiko, både for å overse viktig kunnskap for best mulig campusutvikling og for å møte faglig og politisk motstand som kan forsinke prosjektet i senere stadier. At NTNUs campusprosjekt nå overlater til Bystyret å diskutere det Kvidal kaller "dilemma" tyder på en campusutvikling som dessverre vender seg for mye innover i egne hensyn heller enn å legge opp til dimensjoner og planer som Bystyret ville ha applaudert samlet. Faktum er at campusprosjektet er svakt forankret i NTNU-institusjonen.
Rotete planprosess
Dessverre ligger det utallige "forspilte muligheter" tilbake etter en rotete campusplanlegging, i en modell som innenfor beslutningsteoriene går under navnet «muddling through». Det betyr at man karrer seg fra den ene beslutningssituasjonen til den neste, og hvor ulike deltakere, hensyn og kunnskapsgrunnlag er på plass til ulike tider. Og man ender gjerne opp et sted som virker lite optimalt om man ser prosessen i bakspeilet. Dette er intet uvanlig fenomen i hverdagslivet, men når det gjelder et så stort prosjekt som NTNU-campus, bør man problematisere prosessen i en form for egenrefleksjon: Hvor står man nå, og hvordan kom man hit? Er det hensyn, informasjon og vurderinger fra tidligere beslutninger som ikke lenger har samme relevans? En oversminket beskrivelse av campusarbeidets historikk i framlagte planprogram vanskeliggjør en åpen og (selv)refleksiv prosess.
Historikken
Det var 12. juni 2014 at NTNU-styret (s-sak 12/14) vedtok forslaget om en «mer samlet campus», etter rapporten «NTNU 2060 Visjoner for campusutvikling». Omtrent et halvår senere, 28. januar 2015 vedtok samme styre (s-sak 1/15) fusjon bl.a. med HiST. Daværende styremedlem Bjarne Foss (nå prorektor) uttalte da at en fusjon med HiST ville framtvinge en ny eller revidert KVU (konsekvensutvalgsutredning, en samfunnsøkonomisk analyse), siden HiST i første KVU hadde blitt behandlet som en samarbeidspartner, men nå var blitt en del av NTNU. Dette fikk ikke medhold i styret og dermed ble prosessen opprettholdt som om en «plutselig» NTNU-tilstedeværelse på Kalvskinnet ikke skulle ha betydning for campusutviklingen. I neste styrebehandling av campussaken 26. oktober 2016 (s-sak 65/16 og 66/16), vedtok styret samlet campus for NTNU i det som ble kalt alternativ «vest – Elgeseter», samt at «arealer sør på Gløshaugen nord for jernbanen beholdes som kapasitetsbuffer» og at denne «beslutningen om overordnet lokalisering er styrende for den videre utredningen». Dette er siste gang NTNU-styret har behandlet campus til tross for at dette arbeidet er av svært stor strategisk betydning for NTNU.
Senere fikk vi en komedie av en arkitektkonkurranse i 2016/17 hvor realistiske premisser ikke var tydeliggjort og deretter diverse overfladiske medvirkningsprosesser med orienteringsmøter, arbeidsgrupper og høringsrunder. Styret er holdt informert gjennom såkalte «orienteringssaker», hvor ingenting besluttes, og hvor heller ikke kritiske innspill har blitt gitt betydning. Verken styrevedtaket eller arkitektkonkurransens vinnerforslag ligger til grunn for planprogrammet som nå skal behandles!
KAM(D)-senteret
Det såkalte KAM-senteret oppstod som en idé i 2006, som et senter som skulle binde sammen de kreative fagene ved NTNU, kunstfag, arkitektur, musikk og design. En planlegging av senteret fikk ny vind i seilene etter at Studentersamfundet i 2018 fikk utredet at den såkalte fengselstomta bak Samfundet kunne bygges ut. I rapporten om faglig lokalisering (des 2018) lanseres forslag til plassering av miljøene fra Dragvoll samt KAMD. Mens rapporten foreslår fire ulike plasseringer av Dragvollfagene har KAMD samme plassering på alle fire forslag. Likevel tas høringen som inntekt for er en vurdering av hvor KAMD kan plasseres. Ironisk nok er det bare arkitektene som uttaler seg av de berørte KAMD-miljøer – med stor skepsis til riving av hus i Grensen og for store byggehøyder ned mot Samfundet. Jeg har selv hatt en runde med kolleger ved musikkvitenskap, som er et av de relevante miljøene. De peker på dårlige lokaler i Olavskvartalet, men ser at tilstedeværelse i Midtbyen er ønskelig med nærhet til scener, kulturskolen og Symfoniorkesteret, i et senter som utvikler seg til et kulturhus. Selv om de ikke er prinsipielle motstandere av ideen om KAMD, ser de ikke dette som løsningen på dårlige rom i dagens situasjon. Sånn sett synes det som om KAMD lanseres som en løsning på utfordringer som ikke gjenkjennes som de mest relevante i fagmiljøene. Senteret er snarere innført som en «retorisk realitet», som noe enkelte bare har bestemt seg for. Dermed har man forspilt muligheter for en bedre diskusjon av hva man kan oppnå på tvers av de kreative miljøene – for ikke å snakke om mellom de kunstneriske og vitenskapelige miljøene. KAMD blir en kort sagt en retorisk konstruksjon, som også må kunne ses på som en digresjon i et prosjekt som strengt tatt handler om å flytte Dragvollmiljøene nærmere andre deler av NTNU.
Campus uten styreforankring
Jeg har tidligere (Adressa 20. aug 2016) påpekt at det faglige grunnlaget for styrebeslutningen om utbygging i retning vest var metodisk sett meget svakt, men styrebeslutningen ble nå engang tatt. Når vi i planprogrammet ser at beslutningen om denne «vest-modellen» bare forlates uten videre, med fortetting på Gløs og oppover fra Samfundet og liten innsats vest for Elgeseter gate, kan man spørre seg hva som er vitsen med et styrevedtak. Styret har kommet med betydelige innspill, både på bakgrunn av faglighet og som demokratisk valgt organ, men da bare i såkalte «orienteringssaker». Styrets medlemmer har et mangfold av relasjoner på tvers av organisasjonen og har spilt inn et utall kritiske refleksjoner som kunne vært tatt inn som grunnlag for analyser og beslutninger. Ikke minst har styret det øverste strategiske ansvar ved NTNU. Rektor og campusprosjektet har imidlertid forsøkt å spille styret ut på sidelinjen, noe som fører til at campussaken og dagens planprogram ikke har forankring i NTNU-styret. Vi står igjen med et campusprosjekt som framstår som en kampsak fra en liten del av rektors stab.
Hvorfor ikke se til Oxford?
free
Jeg hadde forskningstermin ved universitetet i Oxford for tre år tilbake og observerte da at universitetet der utviklet en betydelig del av sin eiendom til park for å «provide the local community with attractive public space to enjoy», med en tanke om å bidra til byen og ta ansvar som en betydelig lokal ressurs. Ressursgrunnlaget til Oxford er åpenbart av en annen dimensjon enn NTNUs, men det skulle ikke forhindre NTNU å innta en lignende lokal ansvarlighet. Dessverre ser vi det helt motsatte i NTNUs aggressive campusutvikling. Kanskje på tide å se nærmere på symbiosen mellom by og universitet?
Motstand mot uanstendighet
Som professor i sosiologi har jeg en interesse i å analysere sosiale prosesser og hvordan makt utøves i samfunnsutviklingen. Som medlem av NTNU-styret har jeg innsikt i en del av disse prosessene på sentralt nivå i NTNU og sågar en forventning om betydelig påvirkning på NTNUs strategiske beslutninger. I campus-sammenheng er jeg særlig opptatt av NTNUs anstendighet som stor lokal samfunnsaktør, med vekt på hvordan ledelsen forvalter sin makt og posisjon. Dessverre peker brudd på styrebeslutninger, svake medvirkningsprosesser og aggressivitet i parkutbygging og Grensenriving mot en campusplanlegging som preges mer av bygging av monumenter enn av utviklingen av en solid universitetsby. Dette er en holdning i ledelsen som ikke er et universitet verdig og alt tyder på at kampen mot denne mentaliteten må komme fra NTNUs fagmiljøer. I beste fall ser også byens politikere at de må yte motstand for byens beste.
