Publiseringsstatistikk og tingenes (dårlige?) tilstand

Diskusjonen rundt publiseringspoeng fortsetter, og det er lite motiverende å høre hvert år at vi leverer dårligere og dårligere. På tidlig 2000-tall satte ledelsen ved NTNU fokus på at vi publiserte for lite. Hvert år siden har vi blitt målt, og stort sett har vi økt publiseringsmengden betraktelig. Det skjedde en endring i kulturen knyttet til dette. Nå publiserer vi mye mer enn for 15 år siden, de aller fleste har lagt seg i selen. Det er naturlig at etter noen år med økning, så flater kurven ut. Det ser vi ut fra statistikken. Tidligere brukte man antall publiseringspoeng per fast vitenskapelig ansatt. I år oppdaget jeg i et SESAM-møte at et nytt akronym dukket opp: UFF. Jeg fikk forklart hva det er. Her er det definert som: amanuensis, dosent (inkl. høgskole- og undervisningsdosent), forsker (i alle forskerstillingskodene), førsteamanuensis, førstelektor, høgskolelektor, høgskolelærer, postdoktor, professor, professor II, stipendiat, universitetslektor.

Det man spesielt bør merke seg her, er at stipendiatene er medregnet. Så har vi begrepet førstestillinger, definert som: dosent (inkl. høgskole- og undervisningsdosent), forsker (i kodene 1109, 1110, 1111 og 1183), førsteamanuensis, førstelektor, postdoktor, professor, professor II.

UFF er et dårlig begrep

Dette er nærmere noe vi kan kalle fast vitenskapelig ansatt. Hvem som fant opp UFF og bestemte at det skulle brukes i statistikken over produksjon av publiseringspoeng vet jeg ikke. Jeg har ikke sett noen kritisk diskusjon av fordeler og ulemper med bruk av dette begrepet.

Noe som er interessant med dette begrepet er som følger: La oss anta at alle våre PhD kandidater produserer en tidsskriftartikkel i året. Dette vil jeg si er en meget produktiv kandidat (på IV-fakultetet har vi satt en minimumsgrense på en artikkel hvis avhandlingen er en monografi). Bruker vi UFF og lar antallet PhD-kandidater øke, så nærmer publiseringspoeng/UFF seg 1 (hvis alle artiklene er i nivå 1 tidsskrift). Dvs hvis en professor har mange PhD-kandidater, og alle disse skriver en artikkel i året, så vil professoren med sine PhD-kandidater nærme seg en produksjon på ett poeng per år. Dette burde være et veldig bra resultat. Tilsvarende, hvis en professor skriver (alene) en tidsskriftartikkel per år er tallet 1, og det er bra produksjon.

Poenget er at UFF er et problematisk begrep. Jeg mener at poeng per fast vitenskapelig ansatt er bedre. Nedenfor har jeg brukt DBH excelark til å regne litt. Jeg har sett på UiO og NTNU i 2014, 2016, 2018. Og jeg har brukt antall vitenskapelige i førstestilling (se over hva dette betyr). Dette er noe som er nærmere begrepet fast vitenskapelig ansatt. Man kunne justert slik at man regnet ut i forhold til stillingsandel eller bare regnet fast vitenskapelige i 100% stilling også. Uansett, tabellen viser at NTNU har i gjennomsnitt 2.34 poeng per førstestilling i 2018, UiO har 2.95. Gjennomsnittet for Norge i 2018 er 2.09.

De siste årene har antall PhD-kandidater på NTNU økt mye. Dette slår ut på UFF. Vitenskapelig ansatte har jobbet og søkt for å få midler til disse kandidatene. UFF-metodikken gjør at dette slår negativt ut for NTNU, noe som er misvisende. Derfor mener jeg at UFF ikke bør brukes, og prorektor Bjarne Foss trenger ikke å beklage seg til NTNUs styre om dårligere produksjon, snarere tvert imot. Han trenger heller ikke å lete opp eventuelle grupper som ikke publiserer. De siste 15 årene har de nærmest blitt borte fordi kulturen har endret seg. Så vi publiserer mer enn før, og vi ligger godt over snittet i Norge.

At vi ligger noen under UiO er heller ikke noen krise. NTNU har et noe annet samfunnsoppdrag enn UiO, med store miljøer rundt siv.ing.-utdanningen som har en mer anvendt side, med betydelige bidrag til industri, næringsliv, og forvaltning av infrastruktur.