Ytring:

Teknologiske eksperiment utan å hente inn samtykke

Elaine Hertzberg vart i fjor drepen av ein sjølvkøyrande bil. Ho døydde som følgje av eit teknologisk eksperiment ho ikkje hadde gjeve samtykke til.

Å vurdere teknologiske løysingar gjennom utprøving under reelle forhold, har blitt meir og meir vanleg. Denne førarlause bussen vart testa på NTNU i 2016 under kontrollerte forhold.
Publisert Sist oppdatert
Bård Torvetjønn Haugland er stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudiar, NTNU
Roger Søraa er forskar ved Institutt for tverrfaglige kulturstudiar, NTNU

18. mars i fjor vart Elaine Herzberg drepen av ein Volvo. Ikkje av ein sjåfør som køyrde ein Volvo, men en Volvo som køyrde av seg sjølv. Bilen var del av Ubers (no avslutta) prøveprosjekt med sjølvkøyrande bilar i Tempe, Arizona, og unnlèt å svinge unna Herzberg i det ho kryssa vegen. Dette resulterte i den fyrste dødsulukka kor ein sjølvkøyrande bil var involvert. Herzberg døydde som følgje av eit teknologisk eksperiment ho ikkje visste – eller hadde gjeve samtykke til – at ho deltok i.

Flytande grenser mellom eksperiment og samfunn

I Nasjonal transportplan (NTP), regjeringas transportstrategi for dei neste 12 åra, blir sjølvkøyrande køyretøy omtala i rosande ordelag, som teknologi som m.a. vil kunne auke trafikksikkerheit og leggje til rette for auka mobilitet for Noregs befolkning. Vidare legg NTP vekt på viktigheita av å «undersøke potensialet for nye teknologiske løsninger gjennom bruk av forsøk og piloter». Lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy, vedtatt i 2017, legg til rette for slike forsøk. Formålet med testing av slike køyretøy skal, i følgje lova, vere «å avdekke hvilke effekter selvkjørende kjøretøy kan ha for trafikksikkerhet, effektivitet i trafikkavviklingen, mobilitet og miljø.» Etter loven trådde i kraft i 2018 har fleire slike testar sett dagens lys.

Å vurdere teknologiske løysingar gjennom utprøving under reelle forhold har blitt meir og meir vanleg. Mange meiner dette er naudsynt for å utvikle løysingar som fungerer også utanfor bedriftenes FoU-avdelingar. Ved å ta utgangspunkt i ein lokal kontekst får ein tilgang på den kaotiske og uføreseielege verda utanfor laboratoriet, og kan gjennomføre eksperiment kor ein undersøker både tekniske og sosiale aspekt ved teknologien. På denne måten produserer ein, ideelt sett, eit betre kunnskapsgrunnlag for vidareutvikling eller innføring av teknologien. Samstundes kan desse flytande grensene mellom eksperiment og samfunn utgjere både ei etisk og demokratisk utfordring.

Retningslaus transportpolitikk

Mange av forsøka under det nye lovverket har testa sjølvkøyrande minibussar. Denne testinga har blitt gjennomført i meir eller mindre offentlege rom, ofte langs offentleg veg og i blanda trafikk. Vår forsking på sjølvkøyrande bussar viser at desse rammene i stor grad pregar forståinga av desse køyretøya. Bussanes relativt låge toppfart på 15 km/t fører ofte til konflikt mellom buss og bilistar. Løysinga på dette er, i følgje selskapa, å få bussane opp i fart slik at dei samhandlar problemfritt med biltrafikken. Den offentlege testinga påverkar altså retninga for vidare teknologiutvikling, og bidreg dermed til at framtidige sjølvkøyrande bussar tilpassast dagens trafikkreglar og -praksisar.

Heller enn å vurdere alternative bruksområde for bussane, er tanken at desse skal operere i same hastighet og innanfor same infrastruktur som anna trafikk. Dette er delvis et resultat av rammene testinga føregår innanfor og delvis et resultat av retningslaus transportpolitikk. I NTP presenterast fleire framtidsvisjonar for sjølvkøyrande køyretøy, men ingen av dei blir peika ut som føretrekt. Dei manglande normative føringane i NTP overlèt teknologistyringa til selskapa som testar teknologien, heller enn å sjølv styre aktivt mot ei ønskt framtid.

Eksperimentering utan samtykke

Samstundes medfører denne typa offentleg eksperimentering fleire utfordringar: Skal me ukritisk tillate at private selskap brukar offentlege rom som testarena for produktutvikling? Eksperimentering har tradisjonelt føregått innanfor FoU-avdelingar kor samtykke ikkje er eit spørsmål. Samtykke blir derimot viktig når veggane mellom laboratorium og samfunn brytast ned – korleis hentar ein inn samtykke til deltaking når eksperimentet utførast langs ei strekning kor folk køyrer til jobb? I eksperimentering ligg det òg eit potensial for å styre utvikling utanfor demokratiske prosessar. Utviklinga transportaktørar eller teknologiselskap ønskjer er ofte ikkje ønskjeleg for samfunnet som heilheit, noko tiår med bilsentrert byplanlegging er eit godt eksempel på. På same måte er det stor usikkerheit knytt til sjølvkøyrande køyretøys påverknad på m.a. transportbehov, mengde køyretøy på vegane og klimagassutslepp.

Elaine Herzberg vart ikkje drepen av ein Volvo, men av eit lovverk som tillèt selskap å gjennomføre teknologiske eksperiment på nasjonens innbyggarar utan å hente inn samtykke. Noregs lovverk er (heldigvis) langt meir restriktivt enn i Arizona, og vektlegg gradvis utprøving. Likevel kan offentlig eksperimentering utgjøre ei etisk og demokratisk utfordring. Eksperimentering har tradisjonelt kravd samtykke frå alle involverte, eit krav som forsvinn når grensene mellom samfunn og laboratorium viskast ut; moglegheita til å ikkje ville delta forsvinn. Gjennom testing kan selskap også påverke framtidas transportsystem på måtar som omgår tradisjonelle politiske prosesser og diskusjonar om ønsket utvikling. Ønskjer me ei slik framtid, kor samfunnsutvikling styrast gjennom eksperiment som ikkje ei gong hentar inn ditt samtykke?

Denne kronikken vart fyrst publisert i Klassekampen 5. november 2019