For en herlig bok, for et herlig liv

Mi briljante venninne er nå kommet på HBO! Serien begynner med å følge de to små jentene Lila og Elena (også kalt Lenu’). Lila og Lenu’ lever i et elendig nabolag i Napoli, blant en mengde personer som er knyttet til hverandre i komplekse bånd av vennskap, familierelasjoner, misunnelse, hat, kjærlighet, lidenskap som skal være i mange tiår. Bøkene handler om de gode og dårlige følelsene og endringene som påvirker gaten, Napoli og Italia, i mer enn femti år. De fire bøkene er for meg både speil av mitt eget liv og et vindu mot fremtiden. De er, etter min mening, den beste moderne italienske sagaen om livets stadier.

Den første boka, Mi briljante venninne, handler om barndom og ungdomstid. Selv om jeg er yngre enn Elena og Lila, har jeg lest de samme bøkene som Elena og Lila. Først av alle «Piccole Donne» (Little Women av Louisa May Alcott ) som Elena og Lila kjøper med pengene som de får fra Don Achille når de anklager ham for å ha stjålet deres dokker. Jeg begynte på gymnaset i 1978, 13 år gammel. Skolen min var bygd i 1920 og den så ganske lik ut gymnaset til Elena Greco i Mi briljante venninne. Vi leste tekster på latin, gammel gresk, italiensk. Vi lærte å stille spørsmål om bøker. Jeg sitter med mange spørsmål om Mi briljante venninne. Hadde Don Achille virkelig tatt dokkene til jenter? Hvem drepte Don Achille Carracci? Og hvilken var den slemmeste familien? Er det mulig å definere en hel familie som slem eller god? Var det familien til Marcello og Michele Solara som var slemmest?

Som Elena elsker jeg sjøen. Tidspunktet i filmen hvor Elena ser sjøen for første gang er så effektfull at det er – alene – verdt hele filmen. Du tenker at hun har sett Nino, den store kjærligheten hennes, men nei, hun har sett sjøen. Elena, som har levd hele livet i Napoli, ser sjøen første gang når hun starter på gymnaset 14 år gammel.

Historia om det nye namnet handler om Lila og Elena som unge kvinner som velger tidlig ekteskap eller universitetsstudier. Både Lila og Lenu’ vil opp og ut av fattigdommen. Men hvem er den smarteste av de to venninnene? Er det Elena som konsentrerer seg om litteratur og som utdanner seg på det mest prestisjefulle universitetet og blir en anerkjent forfatter? Eller er det den kreative Lila, som forstår og lærer alt veldig raskt og klarer å kreere nye ting av all sort, fra sko, til tekster og dataprogrammer, men aldri forlater Napoli og ikke klarer å beherske seg og lære de sosiale koder?

Jeg og mine venner i Italia har jobbet med de samme latinske tekster, studert i Pisa og bodd flere steder i Nord-Italia. Lila og Elena er som meg og mine venninner. Ingen av oss visste hva vi skulle bli. Vi startet med skriving, noen endte opp som husmødre, andre som politikere, eller som dataeksperter.

Dei som flyktar og dei som blir handler om modenhet. Den handler om de årene når man forstår at livet ikke bare skal ekspandere seg, men at det er på tiden å vende tilbake hjem. Elena flytter tilbake til Napoli. Nino, som alltid har vært synlig siden første boka, får stor plass. Politikeren Nino Sarratore som har vært ungdomsforelskelsen til Elena i bok 1 og elskeren til Lila i bok 2, blir nå Elenas partner og far til hennes tredje barn. Hadde Ferrante et forhold til en politiker?

Lila lærer seg data ved kjøkkenbordet. Sammen med Enzo danner de et datafirma. Elena Ferrante har peiling på data og IT-utvikling, det er jeg sikker på. Er det Ferrante selv, eller får hun hjelp av en ekte dataekspert?

Elena har blitt en berømt forfatter, men blir hjelpeløs når hun møter mora og familien i Napoli. Man har glemt språket, man har forandret seg, man hører ikke hjemme noe sted når man har startet sin reise.

Historia om det tapte barnet åpner opp til alderdom. Hva skjer med Lilas datter Tina? Fire år gamle Tina forsvinner i bok fire. Tina har samme navn som en av dokkene som forsvinner i bok en. Hvem tok henne? Er det kanskje den samme som tok dokkene? Er det mafia? Er det tilfeldig? Hvem har skyld? Elena er nødt til å forlate Napoli igjen og velger et rolig liv i Torino, langt vekk fra de gamle bånd og de sterke følelsene.

Førti år etter at jeg startet på gymnaset, leser jeg bøkene med samme entusiasme og jeg stiller spørsmål til meg og vennene som jeg vil, på død og liv, diskutere bøker med. Hva er temaet i Min briljante venninne? Jeg har lest alle fire bøkene to ganger, og nå ser jeg på serien, men jeg blir ikke enig med meg selv om hva temaet er. Spørsmålene er flere. De fleste er opptatt av spørsmål om hvem Elena Ferrante er. Og deretter: hvem er Elena og hvem er Lila? Er temaet de siste 50 år i 20. århundre som Ferrante dekker med sine fire bøker? Er tema vennskap med dets ups and down, sjalusi, kjærlighet og inspirasjon? Eller handler boka om utdanning og dets kraft, om spenningen mellom intelligens, disiplin og kreativitet, som bringer Elena opp fra voldelige relasjoner i Sør-Italia til dannelse og giftemål med en akademiker fra en av Nord-Italias beste familien? Er relasjoner i den øvrige klassen nødvendigvis mer kjærlighetsfulle og ekte enn i Napolis fattige strøk? Jeg blir aldri lei av disse spørsmålene.

Til nordmenn som har lest Ferrante, spør jeg om hvordan de kan like noe som er så inderlig italiensk. De svarer at de liker relasjoner, noen svarer at de liker Italia og atmosfæren. Andre svarer at de ikke husker så godt og jeg blir nesten fornærmet, som om jeg var Ferrante og dette var min bok. Hvordan kan man glemme en slik bok? 

Dataalgoritmer gir samme svar med samme input, men ingen har svar til de fleste spørsmål som boka stiller. Selv om de fleste av oss ikke har opplevd så mye vold eller suksess som Lila og Elena, har vi alle opplevd mye av det samme. Jeg ser på «Mi briljante venninne» og tenker på alle de briljante vennene mine, de briljante bøker, alle de spørsmål. Hvorfor går det bra med noen og ikke så bra med andre? For en herlig bok, for et herlig liv.