Retrospektiv fra et år i India

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

Utveksling føles av og til som et komplekst spill der du ikke kan reglene og med vanskelighetsgrad som varierer daglig - for meg har skalaen gått fra ‘barnemat’ til ‘flybilletten min ble nettopp revet opp i immigrasjonen’. Selv om dette kanskje høres noe fryktinngytende ut, er det heldigvis ikke hele historien. Utveksling er latterlig gøy, det kan gi deg inntrykk som endrer verdensbildet ditt og etterlate deg med fantastiske historier. Denne refleksjonen prøver seg som en slags guide for fremtidige utvekslingsstudenter, som inspirasjon for NTNUs internasjonaliseringsstrategi og som en liten dagdrøm for den reiselystne. Dette er mitt takkebrev fra en ukonvensjonell utvekslingsdestinasjon.

Ettersom jeg dro til et land med så store kulturforskjeller fra Norge, var spillereglene veldig forskjellig fra hva jeg var vant til. Den store fordelen med å velge India har for meg vært støttespillerne jeg har fått langs veien. På Indian Institute of Madras hvor jeg har studert det sisteåret er det veldig lett å få seg venner som utvekslingsstudent. Ettersom det er så få utvekslingsstudenter som drar dit, ble vi raskt et solid støttenettverk for hverandre. Når jeg ikke skjønte hvilke tre kontorer du må innom for å skaffe tilgang til kantinen, var det alltid en utvekslingsstudent som hadde tatt den kronglete veien tidligere. De indiske studentene har vært så vennlige og imøtekommende, at det heller ikke var et problem å finne gode venner som kunne oversette spillereglene til deg. Som jeg skrev om i Et fargerikt kaos og et slag for utveksling syns jeg at vi som universitet bør se opp til den indiske gjestfriheten når vi selv tar imot studenter til NTNU.

Selv med alle disse essene i ermet har kommunikasjon tidvis vært et problem, både innenfor og utenfor campus. Innenfor universitetet har frustrasjonen stammet fra dårlige utvekslingsrutiner og en administrasjon som kjører modellen ‘spørre om tilgivelse heller enn tillatelse’. Utenfor campus lå problemet i den relative lave andelen av engelsk-språklige og mitt noe patetiske forsøk på å lære meg det lokale språket. I India finnes det lite kultur for å si «vet ikke», så du lærer fort å spørre minst tre-fire mennesker om veien siden du ellers kan bli pekt i motsatt retning. Kommunikasjonen blir heldigvis bare lettere med tiden. I begynnelsen var vi utvekslingsstudenten konstant forvirret over hva «the Indian head nod» (google det om du ikke skjønner) betydde, men etter hvert klarte vi ikke bare å forstå dette intrikate kroppsspråket, men vi adopterte det selv. Jeg er nå kommet til stadiet der jeg rister på hodet som en galning selv når jeg ringer venner og familie hjemme i Norge.

Jeg har hatt privilegiet av å kunne reise mye og fritt i det vakre, unike landet som India er. Selv om kommunikasjonen er noe utfordrende, finner du fort ut at det meste ordner seg. Det er fantastisk hvordan vi mennesker kan tilpasse oss nye miljøer. Når du først ser den indiske trafikken på vei fra flyplassen, forstår du ikke hvordan du noen gang skal kunne navigere der. Du ser hvordan en rickshaw så vidt ikke krasjer med bilen foran deg og opplever et lite snev av dødsangst. Tre dager senere praier du en rickshaw og finner ut at det er slags sinnsvakt system i kaoset rundt deg. Du gir inn til kaoset og slapper av. Sånn er det med reisingen generelt også. Du gir inn og begynner å stole mer på fremmede mennesker du møter. Du åpner deg opp for verden og det får ofte herlige følger. Plutselig svømmer du i Ganges med en gjeng begeistrede, voksne damer eller du får prøve å kjøre rickshawen som du tidligere var redd for. Du reiser med lokal buss som du blir pekt bort til av en fremmed og satser på at det er en ny buss på endestoppet som du kan skifte til senere. Du lærer deg å smile når folk stirrer på deg og du blir mer og mer komfortabel med å skille deg ut. Du finner etter hvert et kompromiss mellom din egen kultur og den som er rundt deg, og du kjenner på en utrolig takknemlighet for dette nydelige landet.

Kulturutveksling får deg også til å sette pris på enkelte deler av din egen kultur og systemet du kjenner fra før. Selv om jeg personlig kan være kritisk til NTNU og ser rom for forbedring på mange områder, har universitetsopplevelsen min her gitt meg en enorm takknemlighet, spesielt for studentdemokratiet vi har. Viktigheten av dette systemet ble veldig tydelig for meg i møte med et universitet der studentstemmen ikke står like sterkt. Dette har jeg skrevet mer om i Studentdemokratiet - mer enn bare en vakker fasade. En annen kontrast som har gjort inntrykk på meg er strukturen på utdanningssystemet. Jeg er takknemlig for privilegiet vi nordmenn stort sett har når vi velger studie basert på vår egen interesse, ikke for å oppfylle familiens eller samfunnets forventninger. Å ha muligheten til å ta pause mellom studier eller bruke noen år på å utforske, har vært avgjørende for meg og er et aspekt av norsk kultur som jeg trives med. Motivasjon er et spennende tema siden det avhenger av så mange forskjellige faktorer, og er noe jeg har utforsket i kontekst av studielivet i Motivasjon - en students livline.

For meg er det menneskene jeg har møtt som ikke bare har motivert meg, men også vært en driver for å endre meg dette året. De har vist meg både det gode og det fæle som India kan by på. Jeg har blant annet lært mye om hvordan mentale helse kan ødelegge liv som du kan lese om i Mental helse på et prestisjeuniversitet. Siden jeg skrev denne artikkelen har situasjonen bare blitt mer ekstrem, og universitetet har sett fire selvmord på to måneder dette semester. Utenfor campus er det også historier som rører deg til sjelen. Jeg har møtt mennesker som nesten ikke har noe og fått servert historier om den dype urettferdigheten i kastesystemet. Jeg har møtt så mange jenter som ikke selv bestemmer over sin egen fremtid og gutter som blir tvunget til å opprettholde gammeldagse holdninger til familie. Det er disse ærlige menneskene jeg kommer til å huske og disse historiene som motiverer meg til å ha et globalt fokus på verdens problemer.

Jeg mener at NTNU også har godt av å huske på dette, noe jeg skrev om i Send Anne Borg til India. For meg er det globale fokuset et av de viktigste argumentene for å fokusere på internasjonalisering ved universiteter. Internasjonalisering har lett for å bare bli et ord som kastes rundt i styremøter og som står pent skrevet i strategier på de forskjellige nivåene. Utveksling av idéer, samarbeid på tvers av grenser og en økt forståelse for den kulturelle bakgrunnen til individer er ikke bare en intrinsik verdi, men kan også føre til konkrete prosjekter som forbedrer verden. Det sjokkerer meg fortsatt hvor stor andel av verden som bor i et lite område i Asia, og hvor lite vi i Norge kan om deres kultur, historie og verdenssyn. Ved å komme oss ut av vår lille boble og komme tettere på noen av de globale problemene vi mennesker står overfor, kan vi motivere oss til å produsere «kunnskap for en bedre verden», også for den ikke-vestlige verden.

Så, for å oppsummere en oppsummering: jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro til India! Jeg er utrolig takknemlig for alle jeg har blitt kjent med og alt jeg har fått oppleve, og oppfordrer flere til å søke ukonvensjonelle kulturopplevelser og tenke utenfor den vestlige boblen. Internasjonalt samarbeid kan være med å løse de store problemene verden står overfor.