Seier gjennom strid

Thomas Brandt og Ola Nordal:

"Turbulens og tankekraft" - Historien om NTNU

PAX 2010

”En Hjørnesten i Grundmuren for det nye Norge”, het det da Den tekniske Høiskolen – raskt omdøpt til Norges Tekniske Høyskole (NTH) - ble høytidelig åpnet i 15. september 1910. Ingeniørene hadde fått sin akademiske institusjon.

Men det hadde vært akademiske institusjoner i byen lenge før det, ikke minst takket være herrene Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning og Peter F. Suhm som allerede for 250 år siden startet Norges første vitenskaplige institusjon, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).

De første studentene som kom til NTH oppdaget raskt at det allerede fantes en sterk teknisk kultur i byen. Trondhjem tekniske læreanstalt (TTL) hadde vært i drift fra 1870, bygd opp etter idealet om en polyteknisk grunnutdanning. Som de senere NTH-studentene kom de fra hele landet.

Elitestatus

Men der stopper på mange måter likheten. NTH-studentene etablerte tidlig en tradisjon med fellesskapskapskultur og elitisme rundt Studentersamfundet og introverte seremonier i linjeforeningene. Det dokumenteres ganske grundig i boka at NTH-studentene fra første dag var meget bevisst sin elitestatus.

Avstanden mellom NTH og byens vanlige befolkning – med unntak for studentløyene – berøres nesten ikke, kanskje fordi det rett og slett aldri har vært noe tett forhold? I så fall kunne det vært et eget tema..

For ingeniørene var avstanden om mulig større til elevene ved Lærerhøgskolen som startet i 1922. ”Seminaristene” eller ”ladejarlene” som de lenge noe nedsettende skulle hete. Den ble til utdanningsinstitusjonen som senere skulle vokse seg stor, akademisk fullverdig og mangesidig på Rosenborg. Norges Lærerhøgskole, NLHT, var både ”underfinansiert, underbemannet og overbefolket”. Det var liten kontakt mellom elevene på NLHT og studentene på NTH. ”Den kontakten som forekom, var ofte preget av spenning”, heter det.

Vekst i 50-60-årene

Hvordan havnet NTH i Trondheim? Svaret er todelt, slik det fremstilles: At byen allerede hadde den tekniske høyskolen var helt avgjørende, og at distriktsrepresentantene på Stortinget samlet seg mot hovedstaden som de syntes vokste for fort.

Et historisk verk på rundt 550 sider, appendikser inkludert, er for langt til at vi kan gå i detaljer. Men fra å være en ensom, ruvende steinbygning på Gløshaugen, vokste NTH – særlig i 50- og 60-årene da Norges behov for teknisk akademisk arbeidskraft var nesten umettelig. Sintef – etablert i 1950 – er i dag Nordens største uavhengige forskningsinstitusjon. Selv om dette ikke blir en lineær historisk fremstilling, er det naturlig å nevne stikkordene: Verdens beste turbiner, offshoreprosjekter i milliardklassen, havbruksutviklingen og ikke minst tverrfaglighet.

Tilbakeslag

Andre verdenskrig ble naturlig nok et veldig tilbakeslag, men professorene mente at undervisningen måtte gå sin gang. Tre av dem var medlemmer av NS – mest fremskutt var Ragnar Skancke – som ble minister hos Quisling og dømt til døden i 1945. På motsatt side fantes dosent, senere professor Leif Tronstad, krigshelt både i Norge og i England. Dette er kjent stoff. Men den som betalte dyrest var NTH-studenten Jan Solberg, som rømte til England, gikk inn i Kompani Linge som radiooperatør og falt i kamp med Gestapo nær den hemmelige senderen ved Midtsandan 11. september 1944. Han er dessverre ikke nevnt i boka.

Debatten har de siste årene handlet mye om lokalisering, for ikke å si samlokalisering. Ikke minst etter at vedtaket om NTNU ble fattet for bare 15 år siden, og kampen startet for å holde NTH fristilt fra sammenslåingen.

Det motvillige universitet

Et av kapitlene bærer med rette tittelen ”NTNU – det motvillige universitet”. Her er det lett å tenke at bare akademisk dannelse kan ha hindret at det brøt ut regulære neveslagsmål! Mye er nødvendigvis institusjonshistorie, men handler like mye om mennesker og menneskelige refleksjoner når alt nytt føles som en trussel eller begrensing av makt. Her kunne forfatterne trolig gått tettere på.

Med unntak for sykehuset og plasseringen av det, er det få debatter som har engasjert vanlige mennesker i Trondheim og distriktet. Alle får trekke sin konklusjon ut fra det.

Gudmund Hernes – som med rette kalles NTNU’s far – brukte både pisk og gulrot. Det var trolig et nødvendig politisk grep.

- Men ikke kvinnene

Boken skildrer fortjenstfullt en nær sagt sammenhengende historie om kvinnediskriminering fra Helga Eng klart pekte seg ut da lærerhøgskolen skulle besette sitt første professorat i pedagogikk. Først 62 år gammel fikk hun sin fortjente tittel. Alle kvinner søkte seg de første årene utelukkende til arkitektur og kjemi. ”Mekanikk var for gutta”.

Lærerhøgskolens plassproblemer ble endelig løst da den danske stjernearkitekten Henning Larsen tegnet sin spektakulære glassby på Dragvoll opp mot Estenstadmarka – ”et veldig bjergmassiv”, slik dansken skildret det.

Det kunne løst universitets samlede plassproblemer nær sagt for evigheten, men visjonen om en egen campusby ble aldri realisert. Heller ikke tanken om å flytte sykehuset dit – heldigvis vil vel mange si. Men campus-utredningene er fremdeles ikke avsluttet.

Solid historie

Til tross for at vedtaket bare er 15 år, er NTNU blitt en suksess, fastslår de to forfatterne. På tross av all turbulens, består mangfoldet av kunnskapstradisjon, men i dag mer samarbeidende. Det ble – som det heter i den gamle arbeidersangen: Seier gjennom strid

Thomas Brandt og Ola Nordal har skrevet en solid historie på – som vi forstår – relativt kort tid, men ikke uten viktig tilfang fra arbeidene til andre historikere, som Astrid Wale, Anders Kirkhusmo, Ola Svein Stugu – for bare å nevne noen få.

I boken legges det vekt på suksesshistorier og fremragende forskningsprosjekter, mange i verdensklassen. Derfor er det bortimot ”en lettelse” en sjelden gang, i enkle portretter, å møte mennesker som for eksempel Katrine og Tormod Førland, brennende entusiaster som mer enn andre banet veien fra Gløshaugen inn i den tredje verden.

Kanskje burde vi fått flere tilsvarende glimt av mennesker – og noen færre tall?