Gjesteskribenten:

Når arrogant faglig motstand utestenger andre perspektiver

I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det. Innen ulike fagområder kan en vel hevde at det er mye som tyder på krigstilstander.

Når temperaturen øker og ordvekslingene på print blir tydeligere, blir det ett viktig spørsmål som bør stilles: Er det noen som kjemper en kamp fordi de selv har noe å tape?
Når temperaturen øker og ordvekslingene på print blir tydeligere, blir det ett viktig spørsmål som bør stilles: Er det noen som kjemper en kamp fordi de selv har noe å tape?
Publisert Sist oppdatert

Dissens om hospice

«Dette burde du lese!», utbryter mannen min fra godstolen. Det er en avisartikkel om NAV-rapporten som ble presentert for en tid siden. Leder av utvalget viser til dissenser som ligger ved hovedrapporten og at disse skal kommenteres i en egen del av pressekonferanse. Min nysgjerrighet er tent.

Selv har jeg sittet i et offentlig utvalg som leverte sin innstilling til helseministeren rett før jul i 2017. (NOU2017:16 På liv og død – palliasjon til alvo rlig syke og døende). Det er en uttrykt forventning at utvalg som dette skal prøve å enes om en felles uttalelse, men når uenighet ikke er til å forenes, blir konsekvensen å synliggjøre dette gjennom en dissens eller flere. I dette tilfellet var det flertallsinnstillingen som ikke ønsket å gi plass til hospice som et supplement til eksisterende tjenestetilbud [1].

Den ene dissensen var signert av meg da NOUen ble overlevert helseministeren denne desemberdagen i 2017. Utvalgsleder presenterte arbeidet og slik sett ble dissensene nevnt. Imidlertid ble fellesinnstillingens kommentar til ovennevnte dissenser viet enda større plass, uten å kunne fremføre begrunnelsen for dissensen. For å være ærlig var det alt annet enn greit.

Derimot ble dette en anledning til å plante noen «valgte sannheter» som siden er blitt gjentatt av flere enn utvalgsmedlemmene.

Å tåle uenighet

I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det. Innen ulike fagområder kan en vel hevde at det er mye som tyder på krigstilstander. Forstå meg rett. Faglige diskusjoner og faglig uenighet er en nødvendighet for å utvikle fag og forståelse videre. Problemet oppstår når noen prøver å presse sin forståelse som den ene store sannheten. Dette er både farlig og skaper lite faglig utvikling. Når fagmiljøer forfekter den ene rette sannheten, kan det fort oppfattes som en snever menighet.

NOU 2017:16 På liv og død er blitt til en stortingsmelding ( Meld.St 24: Lindrende behandling og omsorg – en dag skal vi dø mens alle andre dager skal vi leve). Den skal debatteres på stortinget denne høsten. Temperaturen i fagmiljøet øker og uttalelsene tilspisses. Noen begynner sågar å glemme dannelse i den faglige diskusjonen. Det resulterer i personkarakteristikker og sjikanøse fremstøt.

Faglig arroganse

Når fagpersoner bruke termer som «manglende faglig forankring» når hospice kommenteres, uten å begrunne det nærmere, er det all grunn til å våkne. I hvert fall bør en følge nøye med når samme fagfolk kommer med anbefalinger som mangler kunnskapsmessig belegg. Knyttet til ovennevnte offentlige utredning er det tilfelle. Fortsatt anbefales en organisering av tjenesten i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten uten å ha evaluert tjenestetilbudet slik det oppleves fra pasienter og pårørende. Det har fått pågå i flere tiår.

Egne standpunkter blir ikke nødvendigvis riktigere selv om en gjentar sine egne valgte sannheter mange ganger. Tallenes tale er klar: Sannheten er at vi er på bunn av statistikken i Europa med hensyn til å dø i eget hjem, og Norges svake tall i så måte er fortsatt synkende. Altså har valgte strategi så langt ikke ført til ønsket endring.

Hva står på spill?

Jeg får stadig spørsmål fra folk utenfor fagfeltet – hva er det som gjør at noen synes at hospice er så problematisk? Nei, si det. Det er vanskelig å svare på. Særlig fordi at det internasjonalt er en oppskattet modell, det være seg pasienter, deres pårørende og ulike fagpersoner som jobber i en slik sammenheng.

Det er derfor oppsiktsvekkende at deler av fagmiljøet i Norge peker på hospice som ikke faglig forankret eller ikke forskningsmessig utprøvd. Hvor har de vært i forhold til den internasjonale utviklingen? Forskningsbelegget for nettopp slik løsninger sammen med det som vi så langt har satset på i Norge, er vel dokumentert. At hospice i tillegg til høy kvalitet også er en billigere løsning enn det vi så langt hat satset på i Norge, kan det se ut som fagmiljøet her hjemme ser bort fra.

Hvem har noen noe å tape på endring?

Når temperaturen øker og ordvekslingene på print blir tydeligere, blir det ett viktig spørsmål som bør stilles: Er det noen som kjemper en kamp fordi de selv har noe å tape? I så fall bør fagmiljø, politikere og andre våkne. Vårt felles ansvar er å sørge for at fellesgodene kommer befolkningen til gode. Hva er pasientenes behov? Hva trenger de nærmeste som står tett på?

Hadde alle fagfolk vært like opptatt av pasienter og deres nærmeste som de sier de er, hadde ikke dette vært vanskelig.

Vi har en lang vei å gå for å nå regjeringens anbefaling om muligheten for reelle valgmuligheter for eksempelvis å være hjemme og dø i eget hjem. Det samme gjelder trygge alternativer i siste del av livet, når det å være hjemme ikke er mulig. Men skal du kunne velge, må du ha noe å velge i. Da trenger vi både sykehus, sykehjem og hospice. Ikke minst trenger vi et forsterket tilbud hjemme, det vi kaller hjemmehospice. Og det haster å prøve ut noen behandlings- og omsorgsmodeller som kan treffe de behovene vi vet er der.


Powered by Labrador CMS