Rød tråd fra heksebål til radikal islamisme

- Parallellene er høyst til stede. Man anklaget, henrettet og tuktet i Guds navn her i Norge også, sier førstebibliotekaren og historikeren, som gjennom mange år har fordypet seg i heksejakten i tidlig moderne tid.

Når religion styrer politikk

På 1500- og 1600-tallet brant heksebålene i Europa – og i Norge. Rundt åtte hundre nordmenn ble anklaget for å ha utøvet trolldom. I følge Ellen Alm ble omlag tre hundre dømt og henrettet for hekseri. Dommene fastslår at trollfolk stod i pakt med djevelen, var vantro og fiender av staten. De ble ofte torturert og pint til tilståelse, og deretter brent levende. 

- Dette skjer når et fundamentalistisk ideologisk klima får rå, der politikk styres i ly av et religiøst verdensbilde, sier Alm.

Myndighetene jaktet på synd i samfunnet, befolkningen skulle tuktes til å bli rettroende etter en bibelsk bokstavtro tolkning. Stadig flere handlinger blir definert som syndige, umoralske og ukristelige. Stadig nye lover strammer inn folks livsrom.

- Hekseprosessene kan sies å være et symptom på en usikker fase i den europeiske nasjonsbyggingsprosessen. For å trekke en parallell, er det vel noe av det samme IS tilstreber i dag, sier hun.

Målet var renhet, rettroenhet og et syndefritt samfunn til Guds velbehag. Lovene formidlet en streng religiøs anskuelsesmåte i regimets interesse.

- I dagens nyhetsbilde kjenner jeg igjen deler av den samme retorikken som jeg har funnet i autentiske kilder fra 1600-tallet. Det er skremmende, sier historikeren.

Brent på bål i Steinberget

Den siste, og også en av de verste og mest omfattende trolldomsprosessene i Trondhjems amt, fant sted i 1674. 

Den 12. oktober ble «Finn»-Kirsten Iversdatter brent på et bål i Steinberget. I den ferske boka «Trondheims siste heksebrenning», viser dermed Ellen Alm at det slett ikke var Lisbet Nypan, som døde i 1670, som offisielt var den siste som ble brent som heks i Trondheim. 

- Det skyldes rett og slett at Finn-Kirstens sak ble oversett da det ble samlet inn dokumentasjon til det såkalte «Trolldomsregisteret», forklarer Alm.

Registeret ble laget i 1920-40-årene ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Nypans sak ble registrert, og den ble etter hvert gjentatt og gjengitt i slikt monn at den – feilaktig og helt opp til i dag- har fått feste som den siste heksebrenningen i Trondhjems amt. NTNU Universitetsbiblioteket eier forøvrig den originale rettsakten som forteller om Lisbet Nypans sak.

Ny kunnskap om den siste heks

Fram til nå har ingen skrevet utførlig om de trønderske hekseprosessene. Ellen Alms historiske framstilling av saken om den lutfattige samekvinnen er basert på primærkildestudier.

- Hvem var hun egentlig, denne Finn-Kirsten?

- Å få en sikker identitet på hvem hun var, er umulig. Rettsmaterialet viser at hun het Kirsten Iversdatter, og siden hun var av samisk herkomst fikk hun tilnavnet Finn-Kirsten. Hun var en fattiglem, og dokumentene viser at hun bare eide fillene hun stod og gikk i – og som hun ble henrettet i.

Ellen Alm slutter ut fra rettsmaterialet at kvinnen gikk på tiggerferd i Gauldalen for sitt livsopphold.

- Historien har vist oss at slike kunne true med trolldom om de ikke fikk noe. Antakelig har hun gått mellom de rikeste gårdene, og truet eller tigget til seg mat. Av og til har hun fått noe, av og til ikke. 

Ut fra kjennskap til tilsvarende saker, antar Alm at kvinnen, når hun ble nektet eller avvist, kunne ha mumlet forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. I ettertid kunne det ha skjedd at hester falt døde om, at kyr ikke ville melke, og at uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene.

- Det er en kjent dynamikk, at det letes etter syndebukker når sykdommer, ulykker og uhell inntrer. I en tid hvor man trodde at det kunne gå «troll i ord» var det fort gjort å rette trolldomsanklager mot fryktede omstreifere som Finn-Kirsten. Samene var allerede beryktet for å være mestere i trolldomskunst, så det bidro nok også til mistankene.

På Støresmo i 1673 ble Finn-Kirsten tatt i forhør av gauldalsfogden, om hun hadde gjort seg skyldig i ondsinnet trolldom. Hun nektet hardnakket på dette, men så kom vitnemålene fra prest og bygdefolk om at hun heller ikke hadde søkt kirken regelmessig. Hun hadde flere voksne barn som ikke var født innenfor det kristne ekteskap. I og med hennes lange synderegister ble hun dømt til halshugging for sakrale synder og grov, ugudelig livsførsel.

Pint og torturert til å tilstå

- Det øvrigheten var ute etter hele tiden, var å få henne dømt for trolldom, i følge Ellen Alm.

Den første dommen fungerte som en brekkstang, og Alms antakelse er at hun etterpå, gjennom lengre tids forvaring både på Støren, i Melhus og i fengsel i Trondheims erkebispegård, ble pint og torturert helt til hun innrømmet en pakt med djevelen.

Alm viser fram et gammelt grunnriss over arealene i Erkebispegården, og peker på en nisje som er merket med «prison». Hun sier det er all grunn til å anta at kvinnen ble holdt fanget her i lang tid. Stiftsamtmann Joachim Vind bodde i etasjen på skrå over cellen. Han var også den som etter hvert fikk henne til å begå en omfattende bekjennelse om djevlepakt, luftferder med likesinnede, heksefester til fjells og besøk i helvete.

- Antakelig har man presset og presset henne, helt til man fikk det man trengte, sier Alm.

Tilståelsene er, ifølge historikeren, som en oppramsing av datidens kjente elementer innen demologien. Dette var vitenskapelig forskning på menneskers kontakt med djevelen, og noe datidens øvrighet hadde god kjennskap til. 

- Mye tyder på at hun ble pint og hengt opp etter tau i det tidligere tårnrommet i Kongsgården. På Trondheims lagtinghus ble hun dømt på egen tilståelse. Hun må ha vært fullstendig nedbrutt under rettssaken, forteller Ellen Alm.

Anga 30 andre

Etter at hun ble dømt til bål og brann, satt hun i den samme cellen i over tre måneder. Årsaken var trolig at hun hadde angitt et 30-talls andre personer som medsammensvorne i hekseri og djevlekunst, alt fra bønder til legfolk og prominente borgere

- Stiftsamtmann Vind besøkte henne i cellen i flere runder etterpå sammen med andre øvrighetsmenn, for å presse henne til å angi flere og til å gi mer opplysninger om de navngittes samrøre med Satan, forteller Alm.

Etter datidens lov skulle høvedsmenn rettsforfølge samtlige som ble lagt ut som medsammensvorne i slike saker. Historien viser at angitte rike bønder og embedsmenn gikk til injuriesøksmål når byens og Gauldalens ombudsmenn førte Finn-Kirstens angivere videre mot dem.

Historikeren har krysslest en rekke kildedokumenter rundt disse sakene. Regnskaper har også vært gode informasjonskilder. Av de rundt 30 personene som ble angitt av Finn-Kirsten, har hun kun kunnet dokumentere skjebnen til syv. Disse var blant de mest bemidlede i Trondheim by og Gauldalen.

-Hvordan det gikk med alle de andre får vi nok aldri vite noe om, sier hun.

- Svært spesiell sak

- Skiller saken om Finn-Kirsten seg ut i forhold til andre norske hekseprosesser?

- Ja, den er spesiell. Den har særlig det vi kaller et høyt demonologisk innhold. Det omfattende angiveriet utløser også en svært stor kjedeprosess. Trolig er det en av de største sakene i sitt slag i Midt-Norge. At saken involverer et stort antall høystatusmennesker gjør den også spesiell.

- «Alle» må ha snakket om saken mens den pågikk. Den skapte også presedens for all videre dødsdømming i hekseprosesser, forteller Alm.

- Hvordan?

- Ved at lagmann Peter Drejer i ettertid valgte å holde seg til loven som sa at en dømt fanges vitnesbyrd ikke skal stå til troende. Drejer satt som lagmann i 30 år, og avviste alle slike søksmål fram til 1703. Etter den tid er hekseforfølgelsenes tid så og si over. Eliten mistet troen på den demonologiske vitenskap.

Bundet og brent

På bordet foran Ellen Alm ligger kopier av rettsskrifter, kart og bilder fra demonologiske verk. De viser heksefester, nakne kvinner og smådjevler som flyr i luften, spedbarn som ofres og kokes suppe på, og menneske- og dyreskikkelser i vill dans rundt tente bål. Tegninger i verket Historie der Martelaren fra 1657 viser halshugde kropper, kvinner som brennes på bål og straff i form av tortur og lemlestelse.

Et kart over Trondheim fra 1761 viser retterstedet i Steinberget, avtegnet med symbolet for en galge. Ellen Alm finner det helt usannsynlig at tidligere heksebrenninger fant sted i nærheten av torget i Trondheim, slik det tidligere er blitt hevdet. Å tenne svære bål midt i trehusbebyggelsen ville være alt for risikabelt, mener hun.

Den 12 oktober 1674 ble Finn-Kirsten ført ut av cellen av to vakter og kjørt ut av byen. I boken forteller Ellen Alm at hun endte sine dager på et bål i Steinberget. 

På retterstedet ble hun bundet fast til en stige, med de samme tau som pinte henne i fengselet. Trolig var det mange skuelystne.

- Det det kan igjen trekkes paralleller til det som skjer i dag, sier Alm.

Hun viser til at på samme måte som IS praktiserer sine grusomme henrettelser i dag, var 1600-tallets henrettelser offentlige og skulle virke til skrekk og advarsel.

I forkant av Halloween, den 30. oktober, blir det åpent hus i Suhmhuset med boklansering og foredrag om trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten. I tillegg til Ellen Alm, vil også førsteamanuensis Rune Blix Hagen fra UiT Norges Arktiske Universitet, holde foredraget «Godteri eller trolleri? Halloween i folklore, religion og rettsprotokoller».