Ytring:

Ingen lønn for strevet

Erfarne stipendiater må se sine nyansatte kolleger hoppe forbi dem i lønn.

NTNU og fagforeningene må ta et felles ansvar for stipendiatenes interesser, og strekke seg langt for å unngå en reprise av tidligere års nedprioritering av de ansatte de allerede har, mener stipendiat Erland Årstøl.
Publisert Sist oppdatert

Det er med en følelse av at historien gjentar seg når vi også i år kan lese at de nyansatte doktorgradsstipendiater får et reallt lønnshopp, som doktorgradsstipendiater som allerede har et ansettelsesforhold blir sittende igjen som lønnstapere. Det er åpenbart urimelig: Staten og fagforeningene blir i statsoppgjøret enige om en ordning hvor de signaliserer at de erfarne er mindre verdt enn nyansatte. Resultatet er at man undergraver ansiennitetsprinsippet for stipendiater. Vi i DION har fått flere henvendelser fra frustrerte stipendiater som tjener mindre enn sine nye kolleger, kolleger de attpåtil ofte er med å ha opplæring av!

Både Forskerforbundet og Tekna har signalisert at denne skjevfordelingen er noe de er klar over, og vil prøve å rette opp i lokalt. Dessverre er det tvilsomt om lokale lønnsforhandlinger vil være nok til å opprettholde ansiennitetsordningen for stipendiater. Det er satt av beskjedne 1,24 prosent til de lokale lønnsforhandlingene for Forskerforbundets medlemmer, mens Akademikerne (Tekna) skal forhandle om hele lønnspotten lokalt. Sannsynligvis vil ingen av forhandlingene ha nok spillerom til å gi lønnsøkninger som monner til stipendiatene. Antallet stipendiater ved NTNU er så høyt at en stor lønnsøkning for dem vil spise opp lønnsøkninger for andre grupper. For NTNUs del er det klart at de prioriterer de veletablerte forskerne og andre fast ansatte, da disse står i en mye sterkere forhandlingsposisjon enn stipendiater.

Fra fagforeningenes perspektiv så kan heving av startlønnen til nyansatte stipendiater være en effektiv måte å heve det generelle lønnsnivået for yrkesgruppen på sikt. Likevel støter metoden på et kommunikasjonsproblem: De eksisterende stipendiatene blir sittende å lure på hvorfor man prioriterer potensielle fremtidige fagforeningsmedlemer som skal ta en doktorgrad, i stedet for de som er der nå? Denne metodikken kan umulig være positiv for rekrutteringen til fagforeningene.

Organisasjonsgraden blant stipendiatene er forholdsvis lav, mens den er høy for andre ansattgrupper ved universitetet. Dette påvirker naturligvis lønnsforhandlingene. Dermed vil et av de mest sentrale handlingsmomentene for frustrerte stipendiater være å organisere seg, selv om man føler seg «sviktet» av fagforeningene i nettopp denne saken.

Dessverre opplever vi at forståelsen og kunnskapen om norsk arbeidsliv og lønnsforhandlinger er begrenset blant stipendiatene. Selv om fagforeningene har gjør en beundringsverdig jobb med informasjon og opplæring av sine medlemmer, så er mitt inntrykk at de fleste stipendiater sitter på sidelinjene av lønnsforhandlinger og fagforeningsliv generelt. Delvis fordi det er mye utenlandsk arbeidskraft, delvis fordi de er midlertidig ansatt, og delvis fordi de som gruppe er relativt unge og mangler arbeidslivserfaring. Selv om vi som organisasjon jobber for å øke organisasjonsgraden og kunnskapen blant stipendiater, så er stipendiates arbeidsituasjon et fundamentalt forhold som det er vanskelig å gjøre noe med. Derfor faller det på NTNU og på fagforeningene å ta et felles ansvar for stipendiatenes interesser, og strekke seg langt for å unngå en reprise av tidligere års nedprioritering av de ansatte de allerede har.

LES OGSÅ: Over 500 har signert kampanje for likelønn blant stipendiater

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.