Derfor er det vanskelig å samarbeide om Hospice

Ytringen i Universitetsavisa 28.09.2020 « Godt samarbeid om lindrende behandling» kom som et svar på mitt innspill som gjesteskribent i UA 11.09.2020: « Når arrogant faglig motstand utestenger andre perspektiver», viser på alle måter hvorfor det er vanskelig å samarbeide om nye tiltak i helsetjenesten – i dette tilfelle Hospice som et supplement til eksisterende tjenestetilbud for alvorlig syke, døende og deres nærmeste.

Det er først og fremst to grunner til at det i dette tilfellet har vist seg vanskelig: 1) Å tillegge andre motiver og meninger de ikke har, lager et dårlig klima for samarbeid og 2) Når en ikke godkjenner premisset med hensyn til behovet for endring blir det vanskelig å utvikle nye ideer.

Til det første: Når forfatterne av ovennevnte ytring hevder at dissensen, som jeg står bak i NOU2017:16, foreslår en modell utenfor offentlig styring og på utsiden av den offentlige norske helsetjenestemodellen, skriver de i beste fall mot bedre vitende. Det har aldri vært ment sånn, aldri blitt kommunisert slik og skriftlig aldri blitt formulert på den måten. I dissensen, hvor jeg foreslår Hospice som tiltak, skriver jeg derimot: «Hospice-tilbud rettet mot pasienter og deres nærmeste i sen palliativ fase er tenkt som et supplement til ordinær helsetjeneste».

Min intensjon har vært å bidra til at pasientene får et tilbud der de ønsker å være og slik sett kan være trygge på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det. Et tydelig tegn på svakhet ved dagens tjenestetilbud er en praksis hvor pasienter stadig flyttes mellom hjem, sykehus og sykehjem.

Det hevdes i ovennevnte «Ytring» at jeg går til «krig» mot eksisterende tjenestetilbud. Hvor har de det fra? Jeg har aldri hatt som mål å foreslå tiltak for å konkurrere ut de tilbudene som eksisterer, ei heller de tiltakene forfatterne av ytringen selv representerer og som har vist seg å bidra i stor grad til befolkningen i Midt-Norge. Spørsmålet jeg i en årrekke har reist er derimot behovet for et forsterket tilbud som et supplement (hospicemodeller). Dette mener jeg å hevde med støtte i internasjonal erfaring, ville bidra på en positiv måte inn i helheten.

I denne sammenhengen, hvor det presenteres de ulike tiltakene i Trondheimsregionen, forundrer det meg at ikke Lukas Hospice i Malvik er nevnt, et tilbud som forfatterne av denne ytringen samarbeider med i det daglige. Lukas Hospice er et statlig finansiert prosjekt, hvor en nettopp ønsker å prøve ut en ny modell. Overses dette bevisst fordi en ønsker å underkommunisere tiltak som avviker fra egne meninger? Det er jo nettopp dette jeg peker på i mitt opprinnelige innlegg i UA: «Når arrogant fagmiljøer utestenger andre perspektiver»

Isteden for at forfatternes bruker sitt standpunkt om at behovet for nye hospicemodeller ikke finnes som utgangspunkt for en faglig debatt, avfeier de debatten med at hospicefilosofi også ligger til grunn for eksisterende tilbud. Mitt argument er at de eksisterende rammene for tilbudene på sykehus og i kommunehelsetjeneste ikke gir rom for å ivareta pasientene slik filosofien forderer. Det trengs et supplement for å få det til.

Hvis våre tilbud og vårt strev med å utvikle tjenester for befolkningen skal lykkes må vi uansett meninger og ståsted begynne å spørre de som er avhengig av våre tjenester. Hva trenger eller hva ønsker pasienter og pårørende? Et viktig forskningsprosjekt for Midt-Norge burde derfor være å samle erfaringene fra ulike tilbud; eksisterende hjemmetilbud, sykehjemstilbud, helsehus, sykehus og Lukas Hospice med deres døgnplasser og forsterket hjemmetilbud.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.