Tverrfaglig – eller bare tverr og faglig?

Temaet er nemlig veldig aktuelt. Tverrfaglig forskning, eller interdisiplinær om man vil, er etterspurt som aldri før. Og fra «alle» hold, inkludert EU/ Horizon 2020, Forskningsrådet, og NTNUs ledelse. Begrunnelsen er at man ønsker forskning der resultatene skal ha «impact» på samfunnet, noe som kan gjøre en forskjell. Eller som vi sier, gir «Kunnskap for en bedre verden». Og fordi mange (de fleste?) av samfunnets utfordringer involverer en fasett av fag og disipliner, så etterspørres en tverrfaglig tilnærming. Forventningen er at tverrfaglig kunnskapsproduksjon ikke bare skal skape kunnskap om problemer, men kunnskap for løsninger og «transformasjon»! Argumentet har åpenbart mye for seg. Skjønt det også halter litt, det finnes beviselig mye kunnskap som er skapt monofaglig og som også har bidratt til en bedre verden. Men la nå det ligge.

Mitt anliggende her er at når «alle» ønsker tverrfaglig forskning, hvorfor er det da så vanskelig å få til? Jo da, det kan gå bra, absolutt. Jeg har imidlertid vært involvert i en del tverrfaglige prosjekter, først og fremst i skjæringsfeltet helse og teknologi, og dessuten prøvd å initiere mange flere. Min erfaring fra dem er at det kan være svært utfordrende. Og jeg har altså spurt meg selv om hvorfor? Og om hva som eventuelt må til for å lykkes?

Før jeg prøver å svare på det vil jeg imidlertid understreke at jeg med tverrfaglig / interdisiplinær forskning mener noe mer enn flerfaglig forskning, hvor det siste litt enkelt kan beskrives som parallelle sekvenser av monofaglig forskning. Tverrfaglighet søker heller å demontere den tradisjonelle sekvensielle (lineære) tenkningen om grunnforskning -> anvendt forskning -> anvendelse, og innebærer ikke minst at en nøyaktig beskrivelse av problemet som skal løses ikke er forutbestemt av en aktør, men defineres i fellesskap mellom samarbeidende aktører fra forskjellige vitenskaper og fra livsverdenen.

Den første utfordringen for sann tverrfaglig forskning er, etter min mening, nettopp dette, at aktørene (eller noen av dem) tror (eller oppfører seg som om) det er det samme som flerfaglig forskning. At forskningen kan deles opp i arbeidspakker, som så i beste fall å kunne settes sammen til slutt. En negativ effekt av dette er også det vi kan kalle interessetidsforskyvning, hvor forskerteamets forskjellige interesser er forskjøvet i tid. Det kan best illustreres med et (tenkt) helseteknologisk prosjekt der teknologens forskningsinteresser er knyttet til utviklingen av ett eller annet produkt, mens helseviterens interesser er knyttet til anvendelse i en tjeneste. I verste fall oppstår det ikke bare en forskyvning, men også et gap mellom deres interessetidsrom, der de førstnevntes forskningsinteresse er over på nye områder mens de sistnevnte sitter igjen med sin forskning på noe som bare nesten er ferdig. Det genererer gjerne frustrasjon, og antagelig også skepsis og aversjon mot å inngå i nye slike prosjekter.

Det andre aspektet av hvorfor tverrfaglig forskning er vanskelig har å gjøre med at man da møter mennesker med andre, og kanskje fremmede, «verdensanskuelser». Mange gode tverrfaglige prosjekter kan havarere før de får begynt fordi man tror at, i alle fall oppfører seg som om, ens egen verdensanskuelse er den riktige, mens alle andres bare er tolkninger. Ønske om deltagelse fra andre disipliner bare fordi f.eks. callet i Horizon 2020 krever det, er dermed en dårlig start.

Den tredje delen av problemet er at det ikke nødvendigvis er «alle» som synes tverrfaglig forskning er noe for dem. Grunnen er at det på det individuelle nivået nemlig finnes en åpenbar nedside, - som gjerne heter karriere. «Det lønne sæ itj», for å sitere Olaf Sand fra The Julekalender. For hvis man krabber ut av sitt monofaglige hull trår man nemlig ut i et landskap der man ikke lenger er eksperten, der det dessuten kan er andre forskningstradisjoner, bruk av andre metoder, finnes andre faglige foreninger og konferanser, andre tidsskrifter å publisere i (eventuelt ingen!), osv. Og i tillegg, etter en stund der ute er det heller ikke lenger så enkelt å gå tilbake til sitt opprinnelige hull, for der har det i mellomtiden kommet mange nye, gjerne unge og sultne. Og vandringen utenfor har ikke nødvendigvis vært meritterende. Det krever i alle fall en stor faglig trygghet å gå tverrfaglig.

Hva skal så til for vellykket tverrfaglig forskning? Berth Danermark, professor emeritus ved Örebro Universitet, har identifisert følgende faktorer:

- Lidenskap for arbeidet, inkludert en ekte åpenhet for tilnærmingen, perspektiver og holdninger til forskere fra andre fagområder

- Forskernes evne til å utvikle et felles språk

- Gjensidig respekt blant forskerne i teamet

- Komplementære ferdigheter og kunnskaper

- Forskernes evne til regelmessig å møtes (geografisk spredning av medlemmer av et tverrfaglig team er ofte en stor hemmende faktor)

Kanskje skal vi ved NTNU også jobbe med disse verdiene i våre bestrebelser med å utvikle kunnskap for en bedre verden?

Til dere som vil lese mer, ta gjerne en kikk på f.eks. Roy Bhaskar & Berth Danermark. 2006. Interdisiplinarity and Disability Research: A Critical Realist Perspective. Scandinavian Journal of Disability Research, 8(4): 278-297.

Det må vel være fin lektyre på en fredags kveld?

Uansett, god helg etterhvert!