Vegring fra å delta i offentlig ordskifte

UA kjenner brevskrivernes identitet. De er fast vitenskapelig ansatte ved NTNU. Red. anm.

I kjølvannet av avsløringen rundt vår rektor må vi forskere ved NTNU begynne å stille nye spørsmål og kanskje tenke oss om, dersom vi ønsker å delta i offentlig debatt rundt våre fag og vår forskning. Er det enkelte ord som ledere i vår organisasjon mener er feil å bruke? Er det enkelte steder (som sosiale medier, kanskje den vanligste plattformen for offentlig ordskifte) som oppleves som illojalt? Er det enkelte uttalelser som ikke faller i god jord på grunn av vår arbeidsgivers interesser? Tør jeg egentlig skrive om mine tanker rundt ytringsfrihet ved NTNU og rektors valg i egne sosiale medier eller kan det få konsekvenser? Eller aller verst: Er det noen mektige aktører som kan finne måter å straffe oss på? Kan man oppleve å bli ydmyket eller avskiltet eller miste fremtidige jobbmuligheter? Eller tilgang til finansiering? 

Det er essensielt at forskere sier ifra om de er uenige i noe. Det krever at det er struktur og kultur for å la ansatte uttale seg i media uten at det skal ledes eller reguleres av overordnede. Da vår rektor først uttalte seg i Dagens Næringsliv skapte det forundring og utrygghet, for det har ikke vært vanlig at rektor uttaler seg om enkeltsaker i media. Denne gangen gikk hun altså ut og kommenterte språkbruken til våre kolleger. I seg selv var dette noe nytt og ganske ubehagelig. Når rektor skulle vise interesse for hvordan ansatte ordlegger seg i offentligheten, er det altså i seg selv nokså oppsiktsvekkende. Da saken rullet videre, og det kom for dagen i Universitetsavisa og Adressa at hun hadde hatt tett kontakt med lederne i NHO og Norsk Industri, begynte det hele å bli svært problematisk.

Etter de siste avsløringene om hvordan vår rektor har agert i denne saken er vi mildt sagt nervøse. Ikke bare har hun gått ut i offentligheten og irettesatt sine egne ansatte som tross alt har som en del av sitt virke å bidra med faglige innspill, hun beskriver deres poster i sosiale medier som “en del av problemet”, og får til og med innspill på sin egen kronikk for å sikre seg at oppdragsgiveren er fornøyd.

Det kan ikke forstås som noe annet enn at hun mener det er viktigere å pleie relasjoner med NHO enn å beskytte de ansattes frihet til å ytre seg. Selv om rektor allerede har vært ute og beklaget sitt opprinnelige innlegg, får denne saken svært uheldige konsekvenser. Rektor beskriver i sitt eget innlegg at “enkelte har oppfattet” at hennes uttalelser er en begrensning av ytringsfriheten, og fortsetter med å argumentere for at hennes hensikt var å jobbe for et “godt og respektfullt debattklima”. Kommunikasjonen med NHO-lederen viser en helt annen hensikt, nemlig å godtgjøre mektige aktører som sitter i NTNUs styre og som representerer forskningsfinansiering. Forskerne som hadde uttalt seg skulle “bli fulgt opp”.

Et universitet skal være noe annet enn en ordinær bedrift, og enkeltansatte skal ikke behøve å representere hele organisasjonen. En slik modell, hvor omdømmet styrer virksomheten gir grunnlag for en svært uheldig logikk; det blir ikke rom for kritisk forskning ei heller samfunnskritikk. Hele poenget med universitetet er jo at det skal frembringe ny og kritisk samfunnskunnskap!

Da må forskere ha frihet til å gjøre det de kan best, være fagpersoner og gjøre sine egne vurderinger uten å bli presset til å føye seg for eksterne krefter. Som ansatte ved NTNU og andre universiteter skal man ha frihet til å argumentere og stille kritiske spørsmål som rokker ved etablerte sannheter. Forskere skal få prøvd sine argumenter i fagfellesskap, men også i offentligheten. Dette har vi til nå, kanskje noe naivt, trodd var et så sentralt premiss i vår organisasjon, at vi kunne uttale oss med utgangspunkt i vår faglighet. Handlingene til vår rektor får oss til å tvile på om det er tilfelle.

Som ansatte ved NTNU har vi tidligere uttalt oss faglig og kritisk mot politiske prosesser, myndigheter og sterke aktører. For å si det med Borgs egne ord, nå “oppfatter” vi at det ikke lenger er mulig.

Vi vegrer oss altså for å gjøre det vi er ansatt til å gjøre. Dersom ikke denne grunnleggende tilliten gjenopprettes, er det all grunn til å frykte for universitetets fremtid.

Mer illustrerende, så velger vi å legge innlegget anonymt, i påvente av beslutningen om rektors videre posisjon ved NTNU. Det rører seg ulike syn på hva som bør være kulturen ved NTNU rundt forhold til industri og egne ansattes mulighet til å ytre seg, som gjør at det ikke anses trygt dersom hun får beholde sin rolle. Vi merker oss også at UiB har følgende beskrivelse under beskrivelse av rektoratet: At forskingen er uavhengig, er helt grunnleggende for samfunnsutviklingen og for kvaliteten og tilliten til kunnskapen vi skaper. Vil NTNU velge en lignende beskrivelse?