Kunnskap for å bli best i verden

OL-ilden i er knapt slukket i Peyongchang innen Idretts-Norge, ved noen av dem, tok debatten i et for anledningen fullsatt Dokkhuset tirsdag i regi av NTNU Kveld.

Sandbakk, som er daglig leder for NTNU Senter for Toppidrettsforskning, mente det er greit å bruke forskning for å bidra til bedre prestasjoner. Men man må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene underveis. I panelet satt også idrettssosiolog Arve Hjelseth og den tidligere skiløperen Oddvar Brå.

De var invitert for å diskutere: Hvilke dilemmaer står idretten overfor i jakten på stadig høyere prestasjoner? Årets OL representerer olympisk rekord for Norge i medaljefangst. Bidrar vitenskapeliggjøringen av sporten til at etikken går fløyten?

Støtteapparatet til det norske hopplandslaget hadde verdens beste hoppdresser. Man sørget for å kjøpe opp alt tilgjengelig stoff, slik at det ikke fantes noe til konkurrentene. Er det dårlig etikk, er det juks, er det en form for indirekte doping?

Det er vel og bra at de norske utøverne sørget for en historisk medaljefangst. Men hefter det noe problematisk ved den omfattende ressursbruken, ikke minst på forskningssiden, som beredte grunnen for de formidable resultatene?

En av kveldens innledere, idrettssosiolog Arve Hjelseth, mintes Ol i Calgary for 30 år siden, da fangsten ble null gull. Den gangen var Oddvar Brå flaggbærer under åpningsseremonien. I år ble Norge det olympiske mesterskapets beste nasjon. Forskningen har spilt en sentral rolle i dette kvantespranget. Slik formulerte kveldens andre innleder, NTNU-forsker Øyvind Sandbakk det:

- NTNUs visjon er Kunnskap for en bedre verden. Toppidrettssenterets versjon er kunnskap for å bli best i verden.

Ikke gull for enhver pris

Øyvind Sandbakk er også professor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap. Han forsker på effekten av styrke og utholdenhetstrening. Han er også fagansvarlig i Olympiatoppen i Midt-Norge.

Man skal ikke oppnå gull for enhver pris, man skal gjøre det på riktig måte, framhevet toppidrettsforskeren. Dermed er både trenere og utøver avhengig å foreta etiske refleksjoner underveis.

Sandbakk anvendte ordene «etikk» og «etisk» ofte under sitt foredrag. Man skal tørre å stille de litt ubehagelige spørsmålene underveis, understreket han. Men det er legitimt å bruke forskning for å bidra til bedre prestasjoner.

Kjøpte alt stoffet

Han viste til Oddvar Brå, som satt på første benk og ventet på å gå opp på podiet og delta som panelets tredje person. Den legendariske skiløperen var treneren hans som junior.

- Som forsker er Oddvar den personen jeg har lært absolutt mest av. Vi har hatt daglig kontakt gjennom årene, sa Sandbakk.

Norge har de beste draktene, som skremmer konkurrentene. Norge kjøpte opp alt stoffet, slik at det ikke var noe igjen til konkurrentene.

- Er det riktig? spurte Sandbakk.

NTNU-forskerens neste spørsmål var:

- Det å ha de beste draktene betyr utrolig mye. Er dette noe vi skal forske mye på?

Sandbakk ga uttrykk for at å forske for på hvor mye astmamedisin man kan ta uten å bli tatt i doping, ville gitt ham «vondt i magen». Heller ikke det å forske på høydehus, høydeslanger eller høydetelt for at folk som går Birken skal gå fortere, er noe han synes er verdt å prioritere.

Han viste også til at hva som er doping, endres over tid. Noen år var for eksempel koffein klassifisert som ulovlig doping. I dag er det ikke noe i veien for at man tar seg koffeinshot – eller simpelthen et par kopper sterk kaffe.

Vindtunnel er derimot «innafor», og har vært det over tid. Mye av diskusjonen omkring lovlige og ulovlige hjelpemidler forgår mye på den måten at man definerer hvilke som er innenfor og hvilke som er utenfor.

At hjelpemidler kan ha avgjørende betydning ser man blant annet gjennom at det fins utøver i paralympics som gjør det bedre enn i den vanlige olympiaden, eksempelvis ved hjelp av proteser som utvikles ved hjelp av algoritmer.

Professoral forskning på akebrettgli

Idrettssosiolog Arve Hjelseth er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Han tok doktorgraden på fotballsupportere og kommersialiseringsprosesser.

Hjelseth snakket om sportifisering på Dokkhuset: Av idrett og av mange slags aktiviteter i samfunnet i allmennhet. Det handler om å gjøre en aktivitet til en sport. Sportens sentrale koder er målbare prestasjoner, konkurranse, sammenliknbare prestasjoner. Hjelseth siterte Fridtjof Nansen, som oppfordret de unge til å dyrke idretten og sky sport og «alskens rekorder».

Kan det bli slik at framtidas idretter blir mindre «sportifiserte», som en reaksjon på denne trenden, spurte han.

Hjelseth fortalte en anekdote fra 30 år siden, etter det OL da Norge kom hjem uten en eneste gullmedalje, og han så en reportasje på NRK om sportens status i DDR, hvor det fantes tre professorer som forsket på hvordan man kunne gli fortest mulig i den olympiske akebakken, og han og kompisene lo rått over noe så bort i natta.

Det vars noen år før de første norske gliprosjektene ble initiert.

Det fins en motreaksjon

Hva er det så i et samfunn som bereder grunnen for sportifisering? Meritokrati, kvantifisering og byråkratisering er sentrale stikkord. At folk vurderes på basis av sine meritter, at prestasjoner kan kvantiseres (også stil, som i hopp og kunstløp), samt at man lager byråkratiske systemer for prestasjonene. Dette er viktige vilkår for at idretten sportifiseres.

Den vitenskapelige idretten handler om treningsmetodikk, tekniske ferdigheter, taktiske ferdigheter og utstyr.

- Jeg vil argumentere for at de tre første variantene om vitenskapeliggjøring er uproblematiske. Det er ikke den siste, poengterte Hjelseth. Det er her urettferdigheten og ulikheten kommer inn.

Men det fins mottendenser til sportifiseringen, fortalte idrettssosiologen. Det fins en voksende reaksjon til den systematiske urettferdigheten, til kommersialiseringen, og ikke minst til vitenskapeliggjøringen av idretten. Det er ikke minst her man ser den voksende ulikheten mellom nasjoner som har råd til, eller tar seg råd til, å forske på prestasjonsfremmende ferdigheter og utstyr.

Vekst i livsstilsidretter spiller også en rolle – som for eksempel snowboard:

- At disse utøverne går i baggy klær handler ikke om å optimalisere prestasjonene, men om at det dreier seg om en livsstil, poengterte Hjelseth.

Fikk ikke skifte til glassfiber

- Var det for lite vitenskap den gangen du holdt på, var spørsmålet debattleder Randi Wenche Haugen stilte Oddvar Brå, med henvisning til at han slet gjennom hele sin karriere med å prikke inn toppformen til de store mesterskapene.

- Det var mindre forskning generelt i idretten på min tid, svarte Brå.

Han mente at Norges suksess under årets OL ikke bare handler om bidrag fra blant annet forskningen: De senere års sterke fokus på doping har antakelig gjort årets mesterskap til et av de reneste på lang tid, tror skilegenden.

Brå fortalte om da han tok initiativ til å ville skifte fra treski til ski i glassfiber i 1973, og skrev kontrakt med Fisher om det. Men det norske Skiforbundet tvang ham til å rive den kontrakten i stykker. Det var treski som gjaldt.

- Det var temmelig tragisk, konkluderte Brå.

Antiintellektualisme

Sandbakk tok ordet etterpå, og mente at Brå kunne hatt nytteav mer forskning og innovasjon i idretten den gang: Ikke minst siden det senere ble klart at han led av astma.

Hjelseth istemte med å vise til nedvurderingen av Egil Drillo Olsen før og delvis under hans tid som suksessrik landslagstrener.

- Drillo ble kategorisert som «fotballteoretiker», sa Hjelseth, og kategoriserte slike holdninger som antiintellektualisme.

Den kjente legen og dopinggjegeren Ingar Lerheim tok ordet under debatten, og kommenterte dopingens betydning gjennom de siste tiårs OL-historie.

- Oddvar måtte konkurrere mot gjennomdopede østeuropeere gjennom det meste av sin karriere. Her har det vært, og er, mye råttenskap, sa Lerheim.

En måte å få bukt med en flik av råttenskapen i form av urettferdighet, kunne være om alle utøverne i skidisipliner fikk like ski, smurt likt.

Det kunne vært interessant, men neppe noe skiprodusentene ville akseptert, mente Hjelseth.

- Jeg tror utøverne systematisk underkommuniserer betydningen av godt smurte ski, både når det går bra og når det går dårlig, under pressekonferansene etter endt løp. Så kaster man gjerne skiene vegg i mellom etterpå, om det gikk dårlig, sa han.

Avslutningsvis stilte Haugen spørsmålet mange ventet på:

- De 8000 astmadosene man tok med til OL. Var de nødvendige, og ble alle brukt?

Her fikk panelet hjelp av Lerheim fra salen.

- Det er viktig å ha med seg alle nødvendige medikamenter til store mesterskap i utlandet. Gjerne 99 prosent mer enn man har bruk for.

Sandbakk la til: - Det rette antallet var faktisk 5800 doser.