Leder:

Året da NTNU forsvant

2020 ble året da mye av det vi forbinder med et universitet forduftet.

Hva er et universitet, utover alle de menneskene som har sitt virke der? Svaret fikk vi i år 2020 - det er, framfor alt, et øde sted. Et virtuelt universitet, som ikke gir mennesker mulighet til å møtes, er noe annet. Arkivfoto: Dette bildet er tatt ved en tidligere anledning. Vi setter vår lit til at anledningen byr seg igjen.
Hva er et universitet, utover alle de menneskene som har sitt virke der? Svaret fikk vi i år 2020 - det er, framfor alt, et øde sted. Et virtuelt universitet, som ikke gir mennesker mulighet til å møtes, er noe annet. Arkivfoto: Dette bildet er tatt ved en tidligere anledning. Vi setter vår lit til at anledningen byr seg igjen.
Publisert Sist oppdatert

Auditorier fylt til randen, Mylderet på Gata på Dragvoll og i korridorene fram mot Hangaren på Gløs, summingen i åpne kontorlokaler rundt om på bruket. Plenen bak Hovedbygget, stappfull av nyss ankomne studenter under immatrikuleringen. Pølsegrillinga bak Internasjonal seksjon straks etter, blidt skravlende studenter fra alle verdenshjørner. Ansatte på stadig reisefot til og fra «satellittene» i Ålesund og Gjøvik.

Alt er borte.

For en stund, må vi tro. Skjønt hvor lenge det blir til det blir vanlig å se hverandre, uten munnbind og uten å automatisk beregne inn behørig avstand, det vet ingen. Det er fristende å istemme Vera Lynn i det som er blitt hetende The Anthem of Hope trough Ages: «We 'll Meet Again». Vi vet hvor, ikke når.

Er det noen som husker MOOC? Massive open online courses. Det var den nye vinen, framtidas akademiske læringsform. «Digitalmisjonær» (han kalte seg så) Arne Krokan berettet entusiastisk for Universitetsavisas medarbeider om da nesten tusen mennesker fulgte NTNUs første massive, åpne onlinekurs. Det var den gangen, i en fjern fortid, i 2014, hvor digital undervisning var nytt og eksotisk.

For redaksjonen i UA er jobben den samme. Vi hjelper alle som utgjør NTNU til å se hverandre, og til å se seg selv i relasjon til verden omkring. Redaksjonen teller fire skrivende mennesker: Solveig Mikkelsen, Mari Rian Hanger, Espen Halvorsen Bjørgan og undertegnede. Også for oss har 2020 vært et intenst år. Utfordrende, til tider slitsomt, alltid interessant.

Datoen 12. mars 2020 var den dagen da styret ved NTNU besluttet å sende alle hjem: Det var også den dagen da NTNU forsvant som fysisk definert størrelse. Etter det gikk «NTNU» over til å bli en digital projeksjon.

For meg som ansvarlig redaktør var det åpenbart hvordan avisa måtte respondere – vi måtte trekke oss nærmere moderinstitusjonen. Når ansatte og studenter og andre som har med NTNU å gjøre ikke lenger ser hverandre i ordets bokstavelige mening, blir det vår oppgave å spenne opp et digitalt speil slik at man ser hverandre på et vis, likevel.

Konkret: Reportasje fra de første prøvende digitalforelesningene fra kjøkkenkroken. Om Faglæreres bekymring for konsekvenser ved digitale forelesninger. Reportasjer fra studenter som finner måter å lindre »brakkesyken» på hyblene sine, om hvordan der er å kollokvere på campus iført munnbind,om hvordan gjestestudentene har det. Reportasjer om alt basket med teams og zoom. Henge på beslutningsprosesser omkring digital versus fysisk undervisning/eksamen. Henge tett på alt som har å gjøre med pandemi og følger for sektoren. Rapportere om mistanker om juks som følge av endrede eksamensformer. Også: følge med på alt som ikke har noe som helst med pandemi å gjøre, så som fremmede nasjoners spionasje av og ved NTNU, så som viderverdighetene omkring en viss førsteamanuensis' eventuelle befatning med herværende Fb-side.

Les også: Disse sakene ble mest lest i 2020

Les også: Disse ytringene var særlig populære

Les også: Disse gjestekommentarene vakte særlig oppmerksomhet

Lesernes respons bærer bud om at vi ikke kan ha bommet helt: Vi har seksti prosent flere lesere (unike brukere) i år sammenliknet med i fjor, som i seg var et godt år. Målt i sidevisninger (altså hvor mange artikler leserne er innom) økte vi med 35 prosent. Vi passerer nå 5,5 millioner sidevisninger.

Økningen har vært særlig sterkt i Trondheim og i Midt-Norge, ved siden av Oslo. Det er grunn til å tro at vi befester vårt nærvær blant studentene, samt blant folk flest.

Det er også UAs oppdrag å holde ledende organer ansvarlig overfor beslutninger som her fattes. Dette er særlig viktig i en tid hvor beslutningsprosesser flyttes over i digitale fora. Redaksjonen har bedt om innsyn i referatene fra beredskapsgruppens møter man har holdt om håndteringen av den pågående pandemien. Det får vi ikke.

Den slags hemmelighold virker lite betryggende.

Enda mindre betryggende er det når styret ved NTNU avholder digitale møter uten å annonsere verken at det skal skje eller at det har skjedd. Det er først når vi stiller styreleder direkte spørsmål i ettertid at vi får vite at man har holdt et «videomøte.» Ingen i styret, heller ikke representanter valgt fra de ansatte, vil si noe som helst. Dette er, om ikke i strid med Universitets- og høgskoleloven så i det minste i dårlig harmoni med intensjonene i loven.

Når store samfunnsintensjoner flytter hovedbolken av aktivitetsflyten over i det digitale rom, kan det bli fristende for ledere å justere på enkelte prinsipper i den hensikt å få jobben gjort raskt og effektivt. Men det kommer altså en dag når Vera Lynns løfte går i oppfyllelse og vi sees igjen. Da er det fint om vi slipper å finne at merkesteiner for transparens i beslutningsflyten er blitt flyttet i mellomtida.

Les flere ledere:

Dekantilsettinger: Utvalget av kandidater er for skrint

Det måtte vel komme

Hvorfor får vi ikke vite hvordan beredskapsgruppen tenker?

Sirkus Eikrem avdekker svakheter i NTNUs strategi for konflikthåndtering

Kinas sensur: Om NTNUs tålegrense

Ikke storme inn i stua

Er det noen som husker Statens arealnorm?

Om å puste med magen

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS