Pandemier og mediedekning før og nå

Covid-19 får stor oppmerksomhet i medier verden over. Dekningen er nærmest allestedsnærværende. Med spanskesyken for drøye hundre år siden var det noe annerledes.

Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde da spanskesyken herjet, også nordmenn døde. Her begraves et offer for pandemien i Canada i 1918.
Publisert Sist oppdatert

I Nordre Trondhjæms Amtstidende var meldinger om død og fordervelse i kjølvannet av "spanska" stort sett formidlet som enspalters notiser, innimellom brutt opp av noen lengre haranger fra stadsfysikus om hva som virket og ikke virket mot sykdommen. Terpentin skulle for eksempel være et probat middel. Avisen Indtrøndelagen opptar seg av at den lokale sykekassen er i ferd med å krepere. Først og fremst var det krigen og revolusjonen i Russland som som skapte de store overskriftene i "Amstina". Dessuten var man vel så vant med død og lidelser på den tiden at man ikke ønsket å bli minnet om det i tide og utide. Europa var i ferd med å bli omtegnet. I Russland hadde tsar Nikolaj II måttet bøte med livet for Lenins nye arbeidersosialisme. Kulakkene likeså. I et like turbulent Tyskland vendte soldater med amputerte ben og armer hjem for å nyte godt av den lovede jordreformen. Da som nå er folks hverdagserfaringer mindre viktige for journalistene enn de store og spektakulære hendelsene.

Først og fremst er det bedre boforhold og ernæring som har gjort at levealderen steg i etterkrigstiden. Før penicillinet kunne bagatellmessige infeksjoner, som en verkefinger, ta livet av en voksen mann i løpet av få døgn. Mens de fleste i dag dør etter lengre tids kronisk sykdom, døde man den gang først og fremst en brå og uventet død. Livet ble sånn sett mer viktig å få virkeliggjort, mange utvandret til Amerika for å gi seg og sine større muligheter. Det er ikke til å undres over at mange henvendte seg til Vår Herre. I alt døde 41 mennesker i Skogn og Aasen herred av Spanskesyken i 1918. I 1919 døde enda 13 mennesker. I Verdal, Levanger og Skogn var skoler og telegrafer i perioder stengt på grunn av sykdommen. Dødeligheten i Levanger-distriktet var høyere enn landsgjennomsnittet. Spesielt var dødeligheten stor blant barn og unge voksne.

Liten medieinteresse for døde

Det underlige er likevel at så dramatisk sykdom og død ikke skapte førstesideoppslag, selv i lokalavisene. Hvorfor var det slik? Risikoen for å dø av influensa er betydelig lavere i dag. For sykdommer og risiko kan ikke sees uten kontekst. Da Spanska kom, hadde Europa vært gjennom en hard krig. Der er vi ikke nu. Norge var den gang preget av knapphet på det meste. Boligforholdene var elendige, likens tilgangen på mat og klær. I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1918 heter det: "Mange av barna får tydeligvis for lite og for dårlig mat; de kommer på skolen sultne eller halvmette uten skolemat, særlig om fredagene og lørdagene." - I tillegg var arbeidsfolk og den fattige bondebefolkningen oftere enn i dag disponert for brå død gjennom andre klassespesifikke sykdommer som tuberkulose og andre underliggende sykdommer.

Barnedødelighet var stor, også i Norge. Min oldefar var vitne til at 5 av barna hans døde. Han snekret kistene selv. Da min far ble født i 1921, døde 6 av 100 barn før ettårs alder, men da andre verdenskrig nærmet seg og konjunkturene ble bedre, døde 50 prosent færre av barna innen ett års alder (fortsatt 4 av 100 nyfødte innen ett år). Dette tallet var sunket til 2 av 100 i 1960 og etter at vaksiner, antibiotikaen og Husbanken var kommet (Kilde: SSB). Polio, kikhoste og meslinger var fremdeles ikke utryddet. Det var sykdommer med en ikke ubetydelig dødelighet.

Dersom 54 mennesker hadde dødd i en epidemi Skogn i dag i løpet av kort tid, hadde nok førstesidene i Amstina sett annerledes ut. Russland og Tyrkias krig i Syria hadde måttet vike for de lokale tragedier. Høyst sannsynligvis ville en slik privat og sosial katastrofe som den Skogn hadde i 1918, ha fått statsminister Erna Solberg, eller andre representanter fra regjeringen, til å vise sin deltagelse, slik vi erfarte etter tilsvarende tragedier som Åsta-ulykken, Sleipner-ulykken og tsunamien som rammet ferieparadiser Phuket i jula 2004. Nu er det Folkehelseinstituttets eksperter som er i tale, mediene bringer inn casene.

Katolsk liturgi i medienes tidsalder

Dette skiftet i måten å forholde seg til den døende og de døde på, synes å ha endret seg rundt John Lennons død i 1980. Det ble veldig tydelig her hjemme da kong Olav døde i 1991, da var Slottsbakken dekket av et lyshav. Det kan derfor synes som om det har skjedd en revitalisering av den katolske tradisjon der døden igjen trer inn i det offentlige rom. Det gjelder særlig den akutte døden, som i dagens samfunn er sjeldnere enn tidligere. Den offentlige døden, den som skjer på institusjonene, får ingen oppmerksomhet. Ritualene i den katolske liturgi synes å passe bedre inn i massemedienes tidsalder, først og fremst fordi de er mer visuell enn de innadvendte protestantiske ritualer.

Med massemedialiseringen har det også skjedd en sentimentalisering av samfunnet. Mens tårer var en privatsak på Augustins tid, er det i dag noe annet som utspiller seg i vår tids Colosseum. De strengt rasjonaliserte rutiner under industrikapitalismen forbød gråten. I alle fall for menn. Kvinner har alltid grett, som det står i nasjonalhymnen vår. Verdenspresident Bill Clintons tårer på 90-tallet ble et skisma, og det fortsetter med den mediale eliten inn i snakkeshowene til Skavlan og Lindmo. Men melankolien og finfølelsen er ikke lenger bare forbeholdt åndseliten. Medieviteren John Ellis sier da også at mediene har beveget seg fra broadcasting til narrowcasting, altså en utvikling fra den folkeopplysende kringkastingen til det nærgående portrettet der personer og deres liv og levned står i fokus. Det er derfor ikke oppsiktsvekkende at en ny pandemi får helt andre oppslag i aviser og TV enn i 1918. I dag er den gjennomgripende og dominerende. Mitt nærgående portrett av min mormor Nelly Stavern i reportasjen «Når influensaen blir livsfarlig» i Aftenposten i 2007, ville neppe fått like mye trykksverte under spanskesykevinteren i 1918/1919.