– Om man tenker at det enkelt lar seg gjøre å øke studentmobilitet uten at det vil ha ressurskrevende konsekvenser, bør man ta en titt på hva saksbehandlerne må forholde seg til, sier Eli Skaug Rønning, førstekonsulent ved Institutt for samfunnsøkonomi.
NTNUs budsjett vil trolig bli redusert med en halv milliard kroner de neste ti årene, blant annet som følge av ABE-reformen regjeringen innførte i 2015. Samtidig har NTNU satt seg nye internasjonaliseringsmål med økt antall studenter på utveksling, fordi regjeringen etterspør mer internasjonalt samarbeid om forskning.
– Vi vil gjerne at studentene våre skal dra på utveksling, men det er viktig at ressursene øker i takt med studentmobiliteten, hvis ikke vil det gå utover andre administrative oppgaver. Det bør være samsvar mellom ressurser og ambisjoner for studentmobilitet, sier Rønning, som er bekymret for en situasjon hvor man ikke har tenkt godt nok igjennom gjennomføringen.
LES OGSÅ: Lei av å bruke tid på ukvalifiserte søkere
Savner kritiske spørsmål
Gjennom Bolognaprosessen forplikter Norge seg til at 20 prosent av studenter i landet skal ha hatt et opphold i utlandet når de tar en grad, og målet skal være nådd innen 2020. På sikt er målet 50 prosent. I fjor kunne vi også lese at minister for høyere utdanning Iselin Nybø vurderte å gjøre utveksling obligatorisk.
Rønning mener at regnestykket innsparing av midler pluss økt studentmobilitet ikke går opp.
– Jeg blir fristet til å spørre om de som styrer på toppen vet hva dette innebærer i praksis. For hver utveksling er det mye arbeid. Jeg savner kritiske spørsmål; vil det bevilges mer ressurser til slikt arbeid, for eksempel? Hvis alle studenter skal på utveksling, hvor mye tid vil det ta? Dette snakkes det lite om, Rønning.
Alle søknadersprosesser er ulike
Skaug Rønning forteller at det tar mye arbeidstid å sendte folk på utveksling. Ulike studenter har ulike behov, og ulike læringsinstitusjoner har egne regler og praksiser.
– «Utlandet» er ikke ett land, det er mange, med sine institusjoner som har sin måte å gjøre ting på. Det kan dukke opp uforutsette utfordringer, og man må alltid finne nye løsninger. Èn sak kan løses på 20 minutter, mens andre innebærer time på time med jobb. Det er også ting vi i Norge ikke har kontroll på når vi sender folk ut.
Å finne frem til hvilke emner hver student kan melde seg opp i ved hvert utvekslingssted innebærer en enorm prosess i tolkning av språk og fag. I tillegg kommer veiledning, forarbeid med godkjenning av studentenes søknader og undersøkelse av emner, etterarbeid for å godkjenne oppholdet, samt oppfølging underveis mens studentene er på utveksling.
– Her er det forskjell fra institutt til institutt. Noen har «ferdige» fagpakker, som kan gjøre prosessen enklere, mens ved vårt institutt vurderer vi hvert enkelt fag, og det er sjeldent at flere av våre studenter tar samme fag på hvert lærested.
– Videre sendes dette til vurdering, vi følger opp vurderingene, og det skrives vedtak som igjen må sendes videre, sier Skaug Rønning, som understreker at hun bare er ett ledd i prosessen.
I mange saker med utveksling ved Institutt for samfunnsøkonomi ender studenten opp med å endre fagsammensetningen under oppholdet. Altså er emnene de fikk forhåndsgodkjent i mange tilfeller ikke emne de ender opp med å ta. Dermed starter samme prosess igjen.
– Jeg tør ikke å anslå antall arbeidstimer per student, for dette kan variere mye fra sak til sak. Men det kan være tidkrevende.
Utveksling en fin tanke
I handlingsplanen for internasjonalisering av utdanning skriver NTNU at målet er at minst 40% av NTNUs masterstudenter og 20% av NTNUs bachelorstudenter skal ha ett semester ved et lærested i utlandet. Hensikten med internasjonaliseringsplanen er blant annet å forberede studenter på et globalt arbeidsmarked, sammen med kulturell forståelse og språkferdigheter, heter det i rapporten.
Skaug Rønning understreker at hun ikke er kritisk til utveksling eller at politikere og universiteter ønsker å sende flere ut, men hun lurer på om hele perspektivet er godt nok vurdert.
– Jeg må understreke at det er en fin tanke, men har de som står på toppen vært nede på gulvet og sjekket status?
I en idéell verden skulle hun ønske at alle kunne dratt.
– Det kan være en nesten utelukkende positiv opplevelse hvor man kan ta fag som kanskje ikke finne si Norge, knytter kontakter og blir mer selvstendig, mener hun.
– Det er en kjensgjerning for mange administrativt ansatte at det blir mye plusstimer. På et lite institutt med mange oppgaver føler jeg ikke at jeg kan ta for mange fridager, og det er ofte jeg sitter etter normal arbeidstid og jobber.
– Jeg kan ikke være en vanskelig saksbehandling som sier «det blir for vanskelig for oss», men ikke undervurder hvor tidkrevende det er å tilrettelegge for at noen faktisk kan dra.
Hvem premierer utveksling?
Letizia Jaccheri er tidligere instiuttleder ved dateteknologi og informatikk, og jobber nå som veileder. Hun ønsker mer debatt rundt økt studentmobilitet.
– Jeg lurer om følgende: Hvem betaler all jobben med utveksling? Jeg er helt enig at alle studenter skal ut, men slik jeg ser situasjonen nå, blir ikke vårt arbeid rundt utvekslingsveiledning, både faglig og administrativ, premiert.
Hun innrømmer at hun som tidligere instituttleder ikke forstod hvor mye tid man fakitsk bruker på saksbehandlingene.
– Det er for all del kjempe bra å sende studentene ut, men vi må være rigget for det. Hvis jeg som instituttleder ikke skjønte at det koster arbeid, kan det hende at rektor heller ikke ser det. Min egen erfaring er at de som sitter på toppen ikke ser alt som skjer under seg.
– Utveksling er en kostbar aktivitet. Jeg tror ikke vi har kvantifisert hvor mye det koster å drive med dette. Vi må finne ut hva det koster og hvor mye vi da burde ha fått fra deartementet for å drive med kvalitetsfull utveksling.
Så mange drar på utveksling
I rapporten EY har utformet i regi av NTNU kommer det frem at NTNU i 2018 til sammen hadde 3265 personer på innreise og utreise, men at flertallet av disse er innvekslingsstudenter. 1839 studenter var på innveksling ved NTNU, mens 1426 var på utveksling. Tallene viser at dette er tendensen de tre siste årene.
Totalt fikk NTNU bevilget 33,5 millioner for disse studentene i 2018, hvor studenter på innveksling utgjorde størst del av summen på 17,9 millioner. Når NTNU har et mål om å sende 20 prosent av alle som tar en bachelorgrad og 40 prosent av alle som tar en mastergrad på utveksling, kan det øke bevilgningene 9 millioner kroner.
Vil disse pengene gå til saksbehandlerne som jobber med utveksling?
Raporten mener at NTNU bør satse på bedre markedsføring av programmene sine for å få både flere inn- og utreisende.
Øker ressursene i takt med studentmobiliteten?
– Nei det gjør det nok ikke, men vi skal se på hvordan utviklingsprosessen kan optimaliseres, fra studentene vurderer å reise til at alt er godkjent, sier prorektor for utdanning, Anne Borg.
Hun påpeker at de vil sette studentene i sentrum av vurderingene.
– Studentene rapporterer at det er mye arbeid med å komme seg ut, og de må snakke med mange. Vi skal se på om det går an å jobbe på mer effektive måter, kanskje for eksempel med bedre digitale verktøy, sier hun.
Borg forteller at nettopp dette var et tema under rektors dialogmøte med fakultetene. Fakultetene gav tilbakemelding om at hvis antall utvekslingsstudenter skulle øke, må man ha noe færre, men mer gjennomarbeidede forpliktende avtaler som letter arbeidet til saksbehandlerne.
– Vi trenger mer forpliktende avtaler for både forskningssamarbeid og utveksling. Vi håper å lette det administrative arbeidet gjennom flere gode avtaler med institusjoner vi kjenner bedre.
