- Båndene mellom akademia og næringsliv kan bli for tette

- Men private virksomheters perspektiv er instrumentelt, mens vitenskapens utgangspunkt er å frambringe ny viten, for dens egen skyld – er det ikke uheldig om kunnskapsproduksjonens nytte blir enerådende?

- Når kunnskapsproduksjonen styres, kan det går ut over kvaliteten. For å muliggjøre bærekraft og det grønne skiftet, som jeg er svært opptatt av trenger vi nye koblinger mellom fag og nivåer. Vi må bredde ut kunnskapsgrunnlaget fordi vi ennå ikke vet hvor de nye løsningene kan oppstå.

Derfor er Tveit opptatt av at forskningen må være fri.

- Bestillingene fra næringslivet, og samfunnet for øvrig, må ikke bli for smale.

Likevel er det også viktig at distansen ikke blir for stor, mener den avtroppende rektoren og påtroppende NHO-direktøren.

- Det er viktig med korte avstander mellom akademia og næringsliv i betydning at forskningsresultater raskt kan tas i bruk.

- Sandbergs oppførsel var ikke akseptabel

Kommersielle interesser skal altså holdes i bakgrunnen, det er best for både forsker og kapitalist. Hva med politikerne, holder de seg på tilstrekkelig avstand?

Konfrontert med dette spørsmålet gir rektoren, og UHR-lederen, uttrykk for at forsøk på politisk styring er et bortimot ikkeeksisterende problem i Norge.

- Det er stor forskjell på å styre samfunnsutviklingen gjennom forskningsfinansieringen, og det å forsøke å styre forskningens resultater. Når det gjelder institusjonenes autonomi og forskningens frihet, har både nåværende og forrige fagstatsråder gitt tydelig uttrykk for at det må respekteres, sier hun.

- Men det fins enkelthendelser. Hva for eksempel med en statsråd ved navn Per Sandberg, som la press på fiskeriforskere fordi han ikke likte konklusjonene de kom fram til?

- Det var ikke akseptabelt. Det skal de aldri gjøre, slår Tveit fast.

Kina: - Ikke hørt om press

Forskningens frihet er så som så i store deler av verden. Tveit viser til land som Tyrkia og Ungarn, som har innskrenket den akademiske friheten i betydelig grad de siste par årene. Et annet eksempel er Kina, som er blitt en forskningsstormakt, men hvor det satses på forskningsnytte framfor forskningsfrihet.

- Fra enkelte hold ytres uro for at norske forskere driver selvsensur når de jobber med faglig virksomhet i Kina?

- Institusjonene er svært oppmerksomme på problemstillingen med press og selvsensur, og er årvåkne på dette når det gjelder samarbeid de to nasjonene imellom. Mitt universitet har drevet langvarig samarbeid i Kina, og jeg har ikke fått tilbakemeldinger på at man har vært utsatt for press. Akademisk frihet ble også tatt opp i alle møter da vi besøkte Kina i fjor, sier Tveit.

Færre campuser: - Implisitt del av reformen

Om forskningen ikke utsettes for politisk styring i Norge, hersker det liten tvil om at forskningsinstitusjonene har vært utsatt for nokså hardhendt politisk styring. Da Torbjørn Røe Isaksen tiltrådte som kunnskapsminister tok det ikke lang tid innen han lanserte planen om å gjennomføre en grunnleggende strukturreform i norsk akademia, hvor landets universiteter og høgskoler fikk beskjed om at antall institusjoner ville bli vesentlig redusert.

Nå, få år etter at strukturreformen er fullført, begynner konsekvensene å melde seg. Ved Nord universitet har forslag til restrukturering fått konfliktene til å ta full fyr. Konstituert rektor Hanne Solheim Hansen la nylig fram et forslag som innebærer avvikling av aktiviteten ved enkelte studiesteder, slik at universitetet blir stående igjen med to hovedcampuser, i Bodø og Levanger. Kritikere av reformen, ikke minst SP-politikere som Marit Arnstad, frykter at dette bare er begynnelsen på en regional sentraliseringsbølge over hele Universitets-Norge.

Så hva tenker lederen for UHR om dette?

- Selv om dette er en implisitt del av reformen, har vi sett flere eksempler på hvor krevende dette er og hvor mange hensyn som berøres, er alt hun vil si om den saken.

Anklager om forskningsjuks ved NMBU

En sak som har voldt Tveit mye hodebry, og må man anta, hodepine, er beskyldningen om forskningsjuks som ble fremmet mot en doktorgradsstipendiat. Ph.d-kandidaten ble beskyldt for å ha jukset med data, og til sammen tre utvalg har gjennomgått deler av avhandlingen hans. Forskning.no, som avslørte saken, skriver at ingen av utvalgene undersøkte hele avhandlingen.

Dette bestrider Tveit overfor Universitetsavisa.

- Hele avhandlingen har vært gjennomgått. Det som ikke har vært mulig, er å gå gjennom rådataene, fordi de ikke har vært tilgjengelige, sier hun.

«NMBU har langpint en stipendiat og brukt mye ressurser gjennom flere år uten å faktisk granske avhandlingen. Det kan virke som ønsket om å få saken unna har vært viktigere enn å undersøke om NMBU-forskning holder etiske mål», skriver forskning.no-redaktør Nina Kristiansen i en kommentar.

Overfor Universitetsavisa viser Tveit til sitt intervju med forskning.no. Hun ønsker ikke å gi ytterligere kommentarer til anklagene om forskningsjuks som har fremkommet, utover at hun har full tillit til de uavhengige granskingsutvalgene

NMBUs, og forskningens, renommé

 - Er du bekymret for at denne saken skal gå utover NMBUs renommé?

- NMBUs renommé er én sak, en annen sak er forskningens renommé. Det er av den største betydning at det omkringliggende samfunnet kjenner tillit til hva forskerne frambringer av resultater.

- Innledningsvis var du inne på dette, at næringslivet må kunne stole på forskningsresultatene, og da passer slike anklager svært dårlig?

- Det er helt avgjørende at samfunnet kan stole på forskningen. Det er svært mye å lære av denne saken. Jeg er opptatt av at de feil som er gjort, ikke må gjenta seg i fremtiden. Samtidig viser denne saken også heldigvis at når det varsles, så tas det tak i. Slik sett bør dette gi budskap om at systemet fungerer og man kan stole på norsk forskning, sier Mari Sundli Tveit.