Ytring:
Faglig egenart under press
Både allmennlærerutdanning og instrumentalpedagogutdanning er komplekse områder med ulike verktøy og læringsmål. Anerkjenner man ikke begge som ulike fagområder, vil begge stå i fare for devaluering og utvanning.
PRIVAT
Ved Institutt for musikk er den årelange tradisjonen for instrumental-/vokalopplæring nerven i instituttets samfunnsoppdrag; å utdanne musikere og høyt kvalifiserte instrumentalpedagoger til arbeidslivet, i Norge og internasjonalt. Som utøvende musikkutdanning har vi kanskje vært for lite aktive utad med å begrunne vår kunnskapsbase og hvordan den utvikles. Nå er det nødvendig; Institutt for lærerutdanning tar nemlig til orde for å dreie utdanningen av instrumentalpedagoger i en annen retning.
Generalist eller spesialist?
Når profesjonelle musikere velger å bli pedagoger, er det for å bruke sin ekspertise der faget instrumentalopplæring er institusjonalisert, det vil si i kulturskole (1), videregående skoles programfag og høyere utdanning. Når stemmer ved ILU tar til orde for at de utøvende musikerne skal sikte seg inn mot grunnskolen, er det etter deres syn for å prøve å redde restene av en skolepolitikk der kunstfagene er utrydningstruet, kunnskapssynet er smalt, og formell kompetanse i musikk er sjelden. Dette kan ved første øyekast virke forståelig, men i grunnskolen er instrumentalopplæring faktisk ikke et fag. Musikkfaget er her et allmenndannende fag. Læreren må kunne litt på mange instrumenter, synge og danse; her trengs gode generalister med breddekompetanse. Dette er en oppgave for grunnskolelærerutdanninga.
Å være instrumentalpedagog på for eksempel fiolin er en ganske annen profesjon. Tilsvarende; om Petter Northug tok lærerutdanning, ble det høyst sannsynlig for å undervise langrennsløpere med spesialisering i nettopp dette. Ville han lykkes like bra i grunnskolens kroppsøvingsfag med volleyball, svømmetrening, skøyteløp og danser fra ulike kulturer? Både allmennlærerutdanning og instrumentalpedagogutdanning er komplekse områder med ulike verktøy og læringsmål. Anerkjenner man ikke begge som ulike fagområder, vil begge stå i fare for devaluering og utvanning. Det er ikke nok å tro at generell pedagogisk teori skal ivareta denne forståelsen av faglig egenart.
Fra kulturskole til høyere utdanning, og tilbake
Å lære å spille krever årelangt motorisk og teknisk arbeid, med støttefag som øvingsmetodikk, gehør og konserttrening. Det anslås, som i toppidretten, et nødvendig omfang på ca. 10.000 arbeidstimer før fylte 18 år. Våre studenter har altså hatt dyktige lærere før de kommer til oss, i en kulturskole. De grunnleggende ferdighetene som elever utvikler der, har bidratt til å høyne nivået på inntaket til videregående programfag og til høyere utdanning. Når våre studenter tar 30 studiepoeng instrumentaldidaktisk fordypning, kommer de selv tilbake som lærere i kulturskolen, og bidrar til å hjelpe fram en ny generasjon spillende barn; i et økologisk system.
En vellykket modell for instrumentalopplæring
IMU forvalter ett ledd i denne langsiktige instrumentalopplæringa i Norge. Trondheimspyramiden kan illustrere dette: Opplæringsforløpet er langvarig, fra 5-åringer på minifiolin ved TKK, den brede bunnen, via videregående skoles musikklinjer og NTNUs Institutt for musikk til proffkarriere i Trondheim Symfoniorkester & Opera eller TrondheimSolistene, som kan skilte med en eventyrlig internasjonal suksess. Spesialistlærere, kammermusikkspill og kvalitet i alle ledd. En undersøkelse i TrondheimSolistene stadfestet at alle musikerne med unntak av to, hadde startet sin basisopplæring i en kulturskole. Kulturskolene er med andre ord et grunnfjell, for både det profesjonelle musikkliv, for instrumentalpedagogisk virksomhet og for elevers fritid og livskvalitet.
I artikkelen Styringsideologi, et hinder for kvalitet i utdanningen peker Marte Bratseth Johansen 17. januar på at markedstenkningen gjør at små fag marginaliseres ytterligere. «Noen må ta ansvar for å opprette et langsiktig tilbud» sier hun. Denne langsiktigheten er en premiss for å utvikle spesialistkompetanse innen musikkutøving.
Behovet for spesialiserte lærere
Å drive instrumentopplæring, på fiolin, saksofon, bass eller klaver krever en spesialisert lærerutdanning. En må kjenne kompleksiteten rundt det å lære barn å spille et instrument, slik at de mestrer det og får lyst til å fortsette. Det er kreative prosesser, motorisk utvikling, teknisk utvikling, interpretasjon, øvingsstrategier, instrumentbeherskelse og omfattende repertoarkunnskap, næret på ulike utviklingstrinn med betydelig klokskap og tålmodighet. Dette er en dybdelæring en ikke skal underminere. Om lærerkompetansen ikke er den rette, kan barnet slutte helt å spille/synge, og i verste fall ta avstand fra selve kunstopplevelsen. Det er alvorlig for den unge, og for det norske musikklivet.
Som undervisere ved NTNU er vi fagets forvaltere. Det innebærer å kjempe mot marginalisering og utvanning, som del av vår yrkesetikk. IMU har i flere år spisset kulturskoleprofilen i vår lærerutdanning og har utviklet nasjonal spisskompetanse: Vi har tilknyttet drøyt 20 velutdannede instrumentaldidaktikklærere fra kulturskolefeltet. Vi forfattet store deler av kulturskolens nasjonale rammeplan, vi leverer forskning og fagbøker innen kulturskolefeltet og deltar i nordisk forskningsnettverk for skoleslaget. Dette skal vi fortsette med. Utdanningen tar nemlig utgangspunkt i samfunnets reelle behov, ikke i trender.
I dag er det kun ILUs tolkning av forskriften for PPU-utdanning som forhindrer dette, til tross for at forskriften fastslår at halvparten av praksis kan legges i kulturskolen. Både NMH, Tromsø og Barratt Dues musikkinstitutt har funnet løsninger for å romme instrumentalpedagogen innenfor denne forskriften. Det ville være et nederlag for NTNU om ikke vi klarer det samme her.
(1). Dette er et lovpålagt skoleslag i alle kommuner, lagt til Kunnskapsdepartementet, med ca. 6000 arbeidsplasser
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
