Gjesteskribenten:

Jeg ble redd etter at jeg skrev om sang i skolen

Da Nora Kulset skrev et lite blogginnlegg om sang i skolen, erfarte hun at det finnes nettroll der ute som skriver stygge e-poster. Skikkelig stygge e-poster.
Det kan koste å stikke hodet fram, også når temaet handler om sang. Nora Bilalovic Kulset opplevde å få usannsynlig mange fæle meldinger fra nettroll  
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Det kan koste å stikke hodet fram, også når temaet handler om sang. Nora Bilalovic Kulset opplevde å få usannsynlig mange fæle meldinger fra nettroll   Foto: KRISTOFFER FURBERG

For to år siden skrev jeg et blogginnlegg om sang i skolen rettet til daværende kunnskapsminister Henrik Asheim. Det resulterte i uventet mye bråk og ubehag fra mange kanter.

Egentlig var jeg på skriveopphold i Paris, i leiligheten som Det norske universitetssenteret i Paris fremdeles disponerte. (Jeg er til dags dato sur for at den leiligheten ble avviklet sommeren 2018, men det er en annen kronikk.) Jeg hadde så vidt rukket å koke morgenkaffe mens skrivebuddyen min Kristine var på badet, da jeg leste kollega Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk i Adresseavisen om at ordet «sang» var tatt ut av overordnet læreplan.

Innboksen min eksploderte

Der satt jeg altså i Paris og skrev på boka «Din musikalske kapital» som handler om hvordan og hvorfor alle mennesker er født som musikalske vesener – og om alle vanskelighetene det fører med seg at vi tror at vi ikke kan synge, at vi tror at det bare er noen som er musikalske, at vi tror musikalsk talent ikke handler om trening og øving, men i stedet om en medfødt gave som kun blir gitt noen få – og får beviset på vår kulturs destruktive og ignorante holdning til den normative musikalske utviklingen som blant annet skolen har som ansvar å ivareta, gjennom at ordet «sang» ikke lengre fins i den overordnede læreplanen. Er det mulig.

Akkurat som Solveig skrev i Adresseavisa, så satte jeg den nykokte kaffen i halsen av det jeg leste. Denne morgenen hadde skrivebuddyen min (jeg er A og hun er B. Det funker fint på skriveopphold sammen, for da har begge trygge soner garantert fritt for sosiale henvendelser fra den andre) bestemt seg for å gå ut og kjøpe frokost til oss på nærmeste Bolangerie. (Husk, jeg befant meg i Frankrike hvor det er ansett som en menneskerett å få kjøpt rykende ferskt brød flere ganger om dagen, like rundt neste hjørne. Langt hjemmefra, med andre ord.) Å kjøpe frokost er vanligvis min jobb (siden jeg er A), og denne morgenen fikk jeg dermed noen minutter til overs der i pysjen med kaffen – og skrev derfor et blogginnlegg om sang i skolen på noen få minutter. Kort og konsist. I affekt, men med hodet øverst.

Og så startet bråket.

Men det visste jeg ingenting om da. Jeg gikk intetanende på badet og tok mitt begrensede skriveoppholdsmorgenstell. (Vi snakker lavt nivå på alt annet enn hjernen.) Men i mellomtiden hadde innboksen min eksplodert. Et utall tapte anrop på mobilen min. Mange tusen leste på blogginnlegget (vanligvis er det omlag fire). «Noe har skjedd», sa jeg til skrivebuddyen min som samtidig kom inn døra med en nybakt, rykende varm baguette (med sprø skorpe). «Jeg skrev et lite blogginnlegg da du gikk for å kjøpe frokost, og nå har det bare tatt helt av». «Kjære vene, jeg kan visst ikke forlate deg i ti minutter engang uten at du finner på ett eller annet», utbrøt hun, før vi begynte å lese oss gjennom e-postene og sjekke hvem som hadde ringt.

Det var ganske riktig reaksjoner på blogginnlegget. Og det eskalerte mens vi leste. Det plinget og durte og pep og vibrerte. Og det var ikke bare hyggelige meldinger.

Maktet ikke å ta støyten

Fra mitt eget fagfelt (altså fra «min side») mente noen at jeg forenklet situasjonen og skrev med for store og unyanserte bokstaver. Og at jeg dermed risikerte å ødelegge for saken. Fra den «andre siden» (altså politisk hold) ble det forsøkt blåst bort som hysteri om noe som egentlig ikke var en sak. Det var jo bare et ord. Og fra den ukjente siden fikk jeg usannsynlig mange fæle meldinger fra folk som bare er fæle med andre som får mye oppmerksomhet på Internett. Nett-troll. Stygge e-poster rett i min egen innboks. Stygge e-poster. Om en så koselig og ufarlig sak som sang i skolen. «Hvordan er de da mot kvinner – og menn – som snakker om vanskelige og kontroversielle ting», tenkte jeg. Hjelp.

Det ble faktisk så mye bråk at jeg ikke stilte opp på noen av mediehenvendelsene som kom i de dagene tidlig i oktober 2017. Det var nemlig svært, svært mange. Fra TV, fra radio, fra aviser. Telefonen ringte og ringte og ringte. Jeg tok metroen til min favoritt-notebutikk i Paris og fordypet meg i bladlesing av noter for å dytte alle ekle meldinger ut av hodet. (Til info for uinnvidde: når man leser noter så spilles det høy musikk i hodet samtidig. Gratis Spotify, kan du si. Akkurat som at man hører en stemme inni seg når man leser ei bok. Det er noe man lærer, på lik linje med å lære å lese. Verken vanskeligere eller enklere. Og ikke noe man er født med.) Fra administrasjonen på jobb, altså Institutt for musikk, ringte de meg fortvilt: «Nora, VG ringer og prøver å få tak i deg. Nora, Aftenposten insisterer på intervju. Nora, TV2 gir seg ikke, hva skal vi si?». «Jeg er i Paris, be dem sende e-post».

Én ting er at jeg visste at det var mange kloke folk som var enige med meg i saken og som heller burde snakke med media enn meg. Krafttak for sang, Musikk i skolen, Musikk fra livets begynnelse, CREO, dyktige fagfolk, opplyste kollegaer (som ikke klaget på meg). Men det som var mer overraskende for meg, var at jeg også kjente at jeg rett og slett ikke maktet å ta støyten med å fronte saken i alle de mediene som akkurat der og da ville kaste seg på saken. Å ta mine åtte minutter i rampelyset. Å fronte saken med mitt ansikt. Sang i skolen. Ikke viktigere enn det. Men likevel så viktig. De gufne, grove meldingene i innboksen fra menn som bare ville gjøre meg liten. De skrå og lite hyggelige kommentarene fra enkelte i mitt eget fagmiljø som mente jeg hadde brukt opp sjansen vår til å si noe fornuftig om saken ved å blåse det avgårde i uakademisk affekt, og i ensom majestet. Ville jeg nå for evig bli den falne akademikeren som snakket med for store og unyanserte bokstaver? «Hvorfor skal hun få oppmerksomhet mens vi andre skriver mer korrekt?» Kom jeg til å sette seriøsiteten og tyngden i min relativt ferske akademiske karriere på spill? Hvor mye kan man stikke ut hodet før det blir hugget av? Og hvorfor ender jeg alltid med å stikke ut hodet, uten at jeg mener å stikke det ut? Dette var tanker jeg aldri før hadde tenkt i min tidligere karriere som freelance musiker og uavhengig foredragsholder. Nå tenkte jeg det. Det var en nyttig erfaring.

Jeg ble altså redd, og av flere årsaker. Jeg trodde ikke jeg kunne bli det. Men derfor delegerte jeg henvendelsene fra media til øst og vest og nord og sør. Bare ett eneste medieinnslag sa jeg ja til, og det var på NRK P2 og NRK Klassisk sin morgensending. Her ble jeg og statssekretær Thue fra Høyre intervjuet på direkten av Jakob Arvola. En tidlig morgen. Et kort intervju. Men jeg fikk sagt mitt. (Hvis du vil høre det så kommer du rett til det ved å trykke på linken, deretter «play»).

Ikke bare kult å gå viralt

Men det fantastiske er at vi nådde fram. Et massivt opprop fortsatte, først på Facebook (gruppa «Ja til fremming av sang i læreplanen som har 16.000 medlemmer), deretter med #SyngUt og markering foran Stortinget 12. juni i år initiert av 34 ulike organisasjoner i samarbeid. Nå i oktober har sang i skolen-saken kommet inn på Stortingets talerstol. Torstein Tvedt Solberg (Ap) holdt et godt og engasjert innlegg med mye trist fakta om musikkfagets tilstand som det er viktig å si høyt så flere forstår alvoret. Forhåpentligvis har vi nå en kunnskapsminister som ikke bare synger på YouTube at det fortsatt er sang i skolen, men som virkelig gjør det han lover, nemlig å satse på en kompetanseheving innen praktisk-estetiske fag i grunnskolen (visste du for eksempel at bare 40% av de som underviser i musikk i norsk grunnskole har utdanning innen faget? Og at musikk er fjernet som obligatorisk fag både i lærerutdanning og barnehagelærerutdanning?)

Så hva har jeg lært? Jeg har lært at det faktisk kan være skremmende når et innlegg man har skrevet, går viralt. Det er ikke bare kult. Jeg har lært at det faktisk kan være skremmende når hele Norge plutselig skal mene noe om hva du har skrevet, inkludert fagfeller, og hele mediasirkuset vil ha tak i deg samtidig i løpet av fire døgn. Jeg har også lært at det nytter å mobilisere og si fra, men at da må man legge bort akademikerspråket og snakke med store bokstaver, kortfattet og forenklet. Jeg har i tillegg lært at det faktisk går bra å bli truet på livet på e-post, men at det er uventet ubehagelig, ekkelt, skummelt og sjokkerende (selv for en strong, independent woman), og at man er letta for at det man har uttalt seg om er en så ufarlig ting som sang i skolen (hvor alvorlig kan de truslene være ment, liksom, samme hvor ekle), og letta over at man er på ukjent adresse i Paris når det hele skjer. Jeg har ikke minst lært at jeg er full av ydmykhet og respekt for de som står i slike reaksjoner i det daglige. Både fra nett-troll og fra media. Det tenker jeg på hver gang noen uttaler seg i media. Alt hatet, all hetsen, som så lett kommer flyvende på få sekunder i vår moderne digitale tidsalder. Klikk, send. Og hvor viktig det er å stoppe, tenke, trekke pusten, før man kommenterer. Både på SoMe og på personalmøtet.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Nora Bilalovic Kulset
Instituttleder Nora Bilalovic Kulset er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Instituttleder Nora Bilalovic Kulset er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap
  • Nåværende jobb: Instituttleder ved Institutt for musikk, NTNU
  • Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997. Nå sist postdoktor med undervisning ved Institutt for musikk.
  • Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
  • Er opptatt av: Forskningsformidling.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Mens vi venter på campus – og ny rektor

Tidligere ansattrepresentant i NTNUs styre, Helge Holden, forsøker i et innlegg i Universitetsavisa 15.11 å forsvare beslutningen som han var med på, om å samle NTNU Trondheim på Gløshaugen. Argumentene hans er lite overbevisende, skriver professor Knut H. Sørensen i denne ytringen.

Hun er valgt til ny leder av Studenttinget NTNU

- Vi må bruke mye tid på campusutvikling fremover, sier Åste Solheim Hagerup. Hun tar over stafettpinnen som leder av Studenttinget NTNU etter Cecilie Bjørnsdotter Raustein fra nyttår.

Gjesteskribenten:

Campussamling til besvær

Det er viktig å holde trykket oppe for å sikre at regjeringen bevilger de store beløpene. Både campusen på Gløshaugen og Ocean Space Centre må bli realisert.