NTNU bør ikke ha et fristed for geovitenskap og petroleum

Ressurser som kull, olje, tjæresand, oljeskifer, kalkstein, kobber, grunnvann, sand-grus, leire, pukkstein, uranium og thorium, og mineraler på internasjonal havbunn, er gjenstander for kontroverser og politiske diskusjoner. Også sprengning av fjell, til motorveier og underjordisk anlegg som fjellhaller og tunneler, innebærer varig endring av naturmiljøet.

De økonomiske fordelene med bergverksdrift kan gå til noen få, som ved en tjæresandgruve eller gullgruve i et naturområde, mens miljøulempene påvirker alle i nabolaget, eller i noen tilfeller havet, atmosfæren, og klimaet over hele kloden.

NTNUs hovedmiljø for petroleumsforskning og utdanning er isolert på campus Lerkendal og Valgrinda. Der er studenter og ansatte skjermet i en vis grad fra samfunnsdebatten. De sitter i PTS, en bygning som eies av industrien (Sintef). De driver forskning som i stor grad bestilles av industrien (f.eks. Statoil og Schlumberger). De tar turer utenlands og har andre goder som sponses av industrien. De mener stort sett at det som er bra for petroleumsindustrien er bra for dem og for samfunnet for øvrig.

Mange ved PTS mener at diskusjoner om naturvern og klima er overdrevet og unødvendig. I kontrast til dette, er det folk ved Gløshaugen og Dragvoll som mener at petroleumsindustrien er som tobakksindustrien, noe samfunnet er avhengig av, men som er helseskadelig og bør avvikles jo før jo bedre.

Nå har rektor akseptert IV-fakultets plan for et «Senter for geovitenskap og petroleum» i PTS i Lerkendal og Valgrinda. Jeg vil kalle det for et fristed, ikke for et Senter, og vil jobbe for at geovitenskap og petroleum samlokaliseres med miljøer for teknologi og naturvitenskap, og miljøer for samfunnsfag, helsefag, og humanistiske fag ved Gløshaugen-Øya. Selv om bygningen PTS står der og kan disponeres av NTNU, er det mulig å forlate den til fordel for samlokalisering. Vi vet fra erfaring med Dragvoll at uheldig lokalisering av universitetsmiljøer er noe som kan endres.