Ytring:

Å lykkes eller å trå feil med pandemi og digital undervisning

Ufravikelige prinsipper og strategier endret seg over natten som resultat av pandemien.

Sommerens eksamen satte mange av våre studenter i et krevende moralsk dilemma, skriver Brynjulf Owren.
Sommerens eksamen satte mange av våre studenter i et krevende moralsk dilemma, skriver Brynjulf Owren.
Publisert Sist oppdatert

Universitetsavisa ba åtte ansatte og studenter ved NTNU svare på følgende spørsmål: Hva kan NTNU lære av koronaperioden? Her er Brynjulf Owrens bidrag.

Vi har nå levd med en pandemi i syv måneder. Tiltakene ble satt inn nesten over natten i mars, og endret hverdagen dramatisk for de aller fleste. Selv om restriksjonene er mildnet siden før sommeren er livs- og arbeidssituasjon fremdeles krevende og annerledes for mange. Det kommer de etter alt å dømme også til være i lang tid framover. Man er nå i en fase der den første brannslukningen er tilbakelagt, og det jaktes på løsninger og tiltak som kan fungere over tid. Tiltakene må være sterke nok til å holde pandemien under kontroll. Men erfaringene fra sist vår viser at mange av de restriksjonene som ble innført,har betydelige menneskelige og økonomiske kostnader som gjør at de ikke er realistiske å opprettholde over lang tid.

Koronakrigens første offer

For NTNUs del har det vært interessant å observere hvordan prinsipper og strategier som tidligere er blitt oppfattet som ufravikelige, har endret seg nesten over natten som et resultat av pandemien. Fram til ganske nylig har vi for eksempel vært opptatt av bedre og mer romslige læringsarealer for studentene våre slik at de kan tilbringe sine dager på universitetet. Et annet eksempel er alt snakket fra høyeste hold om at studentutveksling burde være obligatorisk for alle studenter, eller om mobilitet som en bærebjelke i EU sine store satsninger. Et tredje er samstemthet mellom læringsutbytte, undervisning og vurdering som skulle være resultatet av langsiktig og veldokumentert planlegging. Prinsipper rundt valg av vurderingsform ble vel et av koronakrigens første ofre. I en krise setter man inn de tiltak situasjonen krever selv om de måtte stride mot de kvalitetskrav som tidligere har vært oppfattet som absolutte.

Men koronakrisen har også åpnet opp for muligheter som tidligere har vært lite benyttet. Det handler selvsagt om en mer utstrakt bruk av digitale plattformer i det daglige arbeidet. Mange av NTNU sine ansatte var fra før av godt vant med videomøter til forskning og annen møtevirksomhet. I undervisningssammenheng har imidlertid overgangen til digital undervisning vært et paradigmeskifte. Det skal lite teknisk kunnskap til for å sette opp en videoforelesning, og rapportene sier også at overgangen foregikk smertefritt når det gjelder bruken av disse verktøyene.

Varsellamper blinker

I vårsemesteret var det en velsignelse at vi kunne møte nedstengningstida med et brukbart tilbud over nett. Høstsemesteret ble planlagt med en blanding av flere løsninger. Heldigitale timer på den ene siden og vanlig klasseromsundervisning som det andre ytterpunktet. Det fins også hybridløsninger der noen får fysisk være tilstede mens resten får et strømmetilbud. Men til tross for at undervisningen på teknisk vis fungerer greit, så er det noen varsellamper som blinker. Rapporter fra flere miljøer viser at studenter opplever redusert undervisningskvalitet, og for eksempel er bruken av utlagte videoer i mange emner nedslående lav. I noen emner der alle forelesningstimer blir tatt opp og lagt ut i etterkant, er frammøtet langt lavere enn vanlig. En del studenter rapporterer også at de sliter med å holde motivasjonen ved like når det ikke lenger er faste oppmøtetidspunkt med fysisk tilstedeværelse. Mange kolleger frykter at økt frafall blir resultatet av dette. Som tidligere NTNU-student Lisa Stendahl Freitag sier det i sin NRK-ytring: «Det jeg ber om er å ikke sitte isolert foran PC-en på min knøttlille hybel resten av dette året».

Man kan lett fristes til å legge all skyld for den reduserte undervisningskvaliteten med digitale verktøy på at underviseren ikke kjenner mulighetene, og ukritisk overfører gamle undervisningsmetoder til nye plattformer, eller at verktøyene rett og slett ikke er godt nok utviklet pr i dag. Det er da helt sikkert også en del å gå på når det gjelder å utvikle vår digitale undervisningspraksis. Uansett er det viktig å erkjenne at det digitale rommet aldri kan erstatte fysisk tilstedeværelse mellom studiekamerater og mellom studenter og undervisere. Noe av premisset bak digital undervisning er nettopp at det muliggjør undervisning uten fysisk samvær.

Læringsutbytte og lange monologer

Det bør ikke settes likhetstegn mellom digital undervisning og det å ta opp videoer som senere blir lagt ut. Vi har sett en utvikling under pandemien der kravene til at videoer fra forelesninger skal gjøres tilgjengelig for allmenheten i etterkant er økende. Men i de senere årene har man vært mer opptatt av økt kvalitet i undervisning blant annet gjennom nye undervisningsformer, som for eksempel det omvendte klasserom, gruppe-basert læring, forskningsinspirerte prosjekter osv. At disse er vanskeligere å gjennomføre under pandemien er åpenbart, selv om det er mulig å få til varianter av for eksempel omvendt undervisning med en godt gjennomtenkt bruk av «breakout rooms» i Zoom samarbeidsgrupper i Blackboard. Men vektleggingen av at all undervisning i etterkant skal være tilgjengelig som videoopptak fører til et påtrykk i retning av å lage tradisjonelle forelesninger som gjerne tar form av lange monologer. Dette blir det neppe optimalt læringsutbytte ut av. En annen litt urovekkende konsekvens av denne praksisen er at studentene gis inntrykk av at de utlagte videoer i vesentlig grad definerer emnet, og bruker disse som hovedkilde i læringsprosessen. Underviseren ser i stedet kanskje på en forelesning som ferskvare, som en av flere virkemidler for å stimulere studentens læring. Å se en forelesning på video i etterkant, selv med hyppige pauser eller hurtigspoling, kan ikke erstatte litteraturstudium, oppgaveløsning eller andre supplerende verktøy som for eksempel skal bidra til refleksjon og øvelse. Læringsutbyttet blir skadelidende.

Endrede vurderingsformer er et annet område som har blitt preget av pandemien. Sommerens eksamen ble for en stor del omgjort til digital hjemmeeksamen eller ble kansellert, og karakterskalaen ble omgjort fra bokstavkarakterer til Bestått/Ikke bestått. Dette satte mange av våre studenter i et krevende moralsk dilemma. Det var enkelt å jukse, og juks vil alltid forekomme dersom det er muligheter for det. Men mange studenter valgte å ikke benytte seg av denne muligheten, og opplevde at de rett og slett ble straffet for sin ærlighet og tillit til NTNU. Dette må ikke skje igjen, én gang er faktisk én gang for mye. Det er også bekymringsfullt når prorektor i et intervju med Universitetsavisa sier: «Nå har de [faglærerne] forhåpentligvis gjort seg tanker om hvordan eksamensoppgavene bedre kan utformes med tanke på en eventuell hjemmeeksamen til høsten». Dette vitner om en forståelse av problemet som mange faglærere ikke kjenner seg igjen i.

Lett å la seg begeistre

Hvem har ansvaret for at NTNU gir undervisning av god kvalitet? Den forrige prorektoren sa på et allmøte at undervisningskvalitet er den enkelte faglærers ansvar. Om dette var bokstavelig ment så er det urovekkende. Det er og bør være NTNU som institusjon som er ansvarlig overfor omgivelsene for at det gis god undervisning, i dette inkluderes tilrettelegging med gode rammevilkår som for eksempel undervisningsrom og velfungerende digitale verktøy. Om en faglærer oppfattes å ikke levere tilfredsstillende innsats, så bør dette faktisk være en intern sak innenfor NTNU mellom ansatt og ledelse.

Det er lett å la seg begeistre av elegante digitale løsninger en kan ta i bruk i undervisning. Noen av disse bidrar til økt undervisningskvalitet, men ofte er digitale nyvinninger attraktive fordi de iallfall tilsynelatende gjør hverdagen mer komfortabel og fleksibel. Det er ingen automatikk i at de gir økt læring, ikke engang at den pedagogiske gevinsten har positivt fortegn. Utfordringen blir å ta i bruk ny teknologi der det kan gi god læringseffekt. Å ofre mange års velutprøvde og velfungerende undervisningsmetoder på digitaliseringens alter, er noe som for enhver pris må unngås.

Her kan du lese de andre ytringene i serien:

Her kan du lese flere ytringer i serien:

Hagerup: Er fysisk læringsmiljø vårt svar på enekontor?

Torvatn: NTNU må tenke nytt om areal

Roy: A phenomenal change in communication

Vifladt: Ingen er forskåna fra korona

Hjelseth: Blir mye som før, eller får vi varig endring?

Møller: Koronakrisen som drivkraft for utvikling og endring?

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her .

Powered by Labrador CMS