Ytring:

Koronakrisen som drivkraft for utvikling og endring?

Fungerer vi som best når vi har et felles mål og mer tillit ovenfra til å løse oppgaven nedenfra?

Alt gikk heller ikke knirkefritt, men det kunne gått langt verre. Det bør de kritiske røstene som fortsatt tror på ostehøvelkutt, merke seg, skriver Kjersti Møller.
Alt gikk heller ikke knirkefritt, men det kunne gått langt verre. Det bør de kritiske røstene som fortsatt tror på ostehøvelkutt, merke seg, skriver Kjersti Møller.
Publisert Sist oppdatert

Universitetsavisa ba åtte ansatte og studenter ved NTNU svare på følgende spørsmål: Hva kan NTNU lære av koronaperioden? Her er Kjersti Møllers bidrag.

I høst var «studiekvalitet i digital undervisning» tema for det årlige kvalitetsseminaret som arrangeres av NTNU i Gjøvik. Deltagerne fikk smakebiter av undervisningsopplegg gitt i en periode da studentene plutselig møtte låste dører på campus, eller ikke fikk dra ut i praksis i den virkelige verden. Spennvidden var stor, og det gjorde inntrykk å få delta i en direkteoverføring sammen med byggstudenter som utførte forsøk i en weblab fra hybelen. Hvem hadde forestilt seg det for et år siden? MOOC-utvalget konkluderte i sin tid at digitalisering av norsk høyere utdanning ikke har hatt tilstrekkelig tempo, men med koronakrisen måtte studenter og ansatte ta et kvantesprang over i digital undervisning, en omstilling både på godt og på vondt.

Den kritiske driften

Koronakrisen utløste den samme dugnadsånden og evnen til å tenke nytt i det administrative støtteapparatet. Også her har det vært kompetansebyks idet eksisterende infrastruktur og løsninger ble satt på prøve. Læringskurven har vært like bratt, og ikke minst har vi som institusjon erfart hvor kritisk driftsoppgavene blir i slike sammenhenger. Det var ikke gitt at hjemmekontorene var oppe og gikk nærmest fra første dag, eller at logistikkoperasjoner som timeplanlegging og eksamensavvikling kunne gjennomføres.

Alt gikk heller ikke knirkefritt, men det kunne gått langt verre. Det bør de kritiske røstene som fortsatt tror på ostehøvelkutt, eller ikke forstår verdien av teknisk-administrativt ansatte merke seg.

Ei utfordrende tid

Det hele har selvsagt ikke vært uten små og store utfordringer. Vi gikk oss på en ergonomisk smell på hurtig oppsatte hjemmekontor hvor strykebrettet erstattet hev-senk pulten, og vi har nok alle kjent på en viss utrygghet og ensomhet i vår avsondrede arbeidssituasjon. Uttrykket zoom-fatigue har blitt årets nyord. Det oppstod en uforutsett mangel på basisutstyr for å drive digital fjernundervisning, og det er utfordrende å kombinere barnepass med leveransekrav. Alvorlig er det at mange opplevde en akutt mangel på tilgang til kritisk infrastruktur, utstyr og ressurser, og ble satt langt tilbake i egen forskningsvirksomhet. Det er faktorer som mange ansatte vil slite med i lang tid, og hvor konsekvensene er store, særlig for ph.d.-kandidatene.

Studentene har også opplevd krevende tider. Vi må ta på alvor at over halvparten av studentene opplevde undervisningen under nedstengningen på en negativ måte. Det er for tidlig å si om de tiltakene som ble iverksatt er tilstrekkelige til å bøte på de negative og langsiktige konsekvensene alt dette vil ha.

Den nye normalen?

Den nye arbeidshverdagen på NTNU vil fortone seg annerledes når smittetallene en gang forblir stabilt lave og QR-koden kan fjernes fra auditoriene. Hvordan kan vi best omsette de erfaringene vi har gjort oss til læring og faktisk endring?

Noe er åpenbart, som økt bruk av digitale møteflater og mindre reisevirksomhet. Ledere trenger ikke frykte at hjemmekontor er ensbetydende med gjemmekontor, digital samhandling faller oss mer naturlig nå, samtidig som vi setter enda større pris på arbeidsplassen som sosial arena.

Koronakrisen har satt oss på sporet av andre ting. Vi har erfart at vi er i stand til å ta beslutninger og utvise en høy grad av mobilisering når det gjelder, men hva er det som kjennetegner den handlekraften, kollektive innsatsen og mobiliseringen vi var vitne til i vår? Var det handlefriheten vi fikk da styresmaktene ga oss videre fullmakter og større armslag? Fungerer vi som best når vi har et felles mål og mer tillit ovenfra til å løse oppgaven nedenfra? Hvordan bevarer vi motivasjonen uten å tære på reservetanken til den enkelte?

I digitaliseringen ligger det stor endringskraft, og for å få full effekt av denne har koronakrisen vist at det er nødvendig å bevege seg bort fra siloenheter med avgrensede oppgaver, tjenester og målgrupper. Vi bør heller legger til rette for samarbeid på tvers av administrative skillelinjer og faglige grenser. Har vi etablert gode nok mekanismer og strukturer som stimulerer til samarbeid og som bidrar til felles forståelse, utnyttelse av hverandres kompetanse og gjensidig respekt for hverandres fagfelt? Har koronakrisen satt oss på nye tanker når det gjelder organiseringen av vår egen virksomhet og hvordan digitaliseringen påvirker våre kompetansebehov og arbeidsprosesser?

Tidstyvene

Koronakrisen har avdekket at vi fremdeles bruker for mye tid på manuelle oppgaver som enkelt kunne ha vært erstattet av helautomatiserte løsninger. Problemet viser seg ofte å være at disse iherdige tidstyvene gjerne ender opp som kasteballer i systemet, og ingen riktig vet hvem som har ansvaret for å iverksette nødvendige tiltak. Hvor fint hadde det ikke vært om vi kunne sette ned hurtigarbeidende «task forces» som bare løste problemet slik beredskapsarbeidet har vist at vi kan, snarere enn at man skal bruke tid på å utrede forslag til forbedring i håp om å komme på agendaen til Digitaliseringsprogrammet, eller sette bort oppgaven til eksterne konsulenter?

Har koronakrisen og økt bruk av digitale støttesystemer gitt oss andre ideer om hva som er den riktige balansen mellom unødig ulikhet og nødvendig fleksibilitet i hvordan vi utfører våre kjerneoppgaver og behandler våre studenter?

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, og ettertiden kommer garantert til å vise at vi gjorde mange feil underveis. Likevel bør vi som utdanningsinstitusjon ha de beste forutsetninger til å etablere gode strukturer som systematisk og løpende fanger opp de erfaringene vi har gjort oss så langt og omgjøre disse til en kilde til videre utvikling. Hva har vi lært, hvordan skal vi formidle denne lærdommen og hvordan omsetter vi innsikt til handling og videre utvikling på en god måte? 

I det utviklingsarbeidet har vi alle et felles ansvar, men kanskje spesielt vil det hvile på skuldrene til alle de nye NTNU-lederne som overtar roret om litt.

 Ja, og så må vi ikke glemme å holde hodet kaldt, hjertet varmt og hendene rene enn så lenge.

Her kan du lese flere ytringer i serien:

Hagerup: Er fysisk læringsmiljø vårt svar på enekontor?

Owren: Å lykkes eller å trå feil med pandemi og digital undervisning

Torvatn: NTNU må tenke nytt om areal

Roy: A phenomenal change in communication

Vifladt: Ingen er forskåna fra korona

Hjelseth: Blir mye som før, eller får vi varig endring?

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her .

Powered by Labrador CMS