Forsker på mindreårige som er alene på flukt fra Afghanistan

I sommer leverte hun avhandlingen sin ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU, og det er en noe spesiell avhandling: Moa Nyamwathi har gjort 7 måneders feltarbeid blant afghanerne i Hellas, og fulgt deler av fluktruten deres gjennom Tyrkia, Hellas og Italia. Hun har også intervjuet unge afghanere som har kommet til Norge.

- Jeg har hørt historier som kan knuse hjertet mitt, men de inspirerer meg også, disse sterke ungdommene, sier stipendiaten til Universitetsavisa.

Mens mange migrasjonsstudier enten konsentrerer seg om hva folk flyktet fra, eller hva de flykter til, tar Lønning for seg hva som skjer under selve flukten.

På flukt i årevis, gjennom mange land

- Flukten til Europa varer som oftest rundt ett år. For noen varer den kortere, bare noen måneder, men jeg har også møtt noen som har vært på flukt i fire år, forteller Lønning.

Tirsdag holdt hun et innlegg på konferansen « Barn på flukt», arrangert av NTNU Samfunnsforskning og som samlet 450 deltakere i Nova Kino i Trondheim.

Samtlige av Lønnings 27 informanter har reist gjennom 9 til 13 land. I de fleste av landene ble ungdommenes status som papirløse viktigere enn statusen som barn med helt klare krav til beskyttelse under FNs Barnekonvensjon. Stipendiaten har besøkt noen av dem på interneringssentre og i politiceller. En mindreårig informant skal ha opplevd å sitte der så lenge som 10 måneder.

- Det hender de holdes i celler med voksne. Eller i celler med svært lav standard, uten tilgang til verge, advokat, helsepersonell, tolk, psykososial støtte eller noe å bedrive tiden med, forteller Lønning.

Deportert for 3. gang

Én av de unge afghanerne hun har møtt, hadde en særdeles kompleks flukt. Først søkte han beskyttelse i Pakistan, deretter i Iran. Derfra ble han deportert tilbake til Afghanistan, men flyktet igjen til Pakistan, videre til Iran og til Europa. Etter 3 år som hjemløs i Hellas, smugler han seg tilbake til Iran via Tyrkia, men blir igjen deportert til Afghanistan. På sin tredje flukt fra hjemlandet lykkes han i å nå Norge. Her får han avslag.

- Da jeg intervjuet ham, ventet han på å bli deportert for tredje gang, sier Lønning.

Hun jobber nå ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordforebygging region Nord i Tromsø. Går alt etter planen, skal hun disputere for doktorgraden ved NTNU på nyåret.

Enslige, mindreårige – og returnerbare

- Hvorfor har du konsentrert deg om afghanere?

- Fordi dette er den største gruppen av enslige mindreårige som har kommet til Europa de siste åtte årene. De fleste er gutter over 15 år. Jeg har også jobbet i mottak for enslige mindreårige. Afghanernes historier og erfaringer trigget meg først til å skrive masteroppgave. Deretter ble jeg stipendiat og forfulgte temaet, sier Lønning, som tok mastergraden ved University of Oxford.

Den kraftige økningen i bruk av tidsbegrensede oppholdstillatelser har rammet akkurat denne gruppen spesielt. Norske myndigheters linje er at dette er såkalt «returnerbare» flyktninger og mange får tidsbegrenset oppholdstillatelse til fylte 18 år. Under konferansen var dette et tema, både under barneombud Anne Lindboe og Noas´ generalsekretær (Norsk organisasjon for asylsøkere) Ann-Magrit Austenås innlegg. Mandag la tre av opposisjonspartiene på Stortinget fram et forslag om midlertidig stans av alle returer til Afghanistan der sikkerhetssituasjonen har forverret seg.

Stigmatiserte og sårbare

Det rapporteres stadig om selvskading, psykiske lidelser og forsvinninger blant unge, enslige afghanere.

- Tidligere i år ble det snakket om en selvmordsbølge i Sverige, etter at flere tok livet av seg, forteller Lønning.

Hun er opptatt av sårbarheten til denne gruppen unge, voksne menn. Som barn er de til en viss grad beskyttet, men så blir de 18 og behandles som voksne.

- Den overgangen er brutal for mange, sier hun. 

Stipendiaten viser til at tallet på internt fordrevne i Afghanistan nå er 1,8 millioner . I fjor ble 600 000 returnert fra Pakistan, noe Human Rights Watch har betegnet som verdens største ulovlige masseretur av flyktninger i nyere tid.

- Forskning viser også at de unge, enslige som returneres fra vesten blir ekstra synlige. De har vært borte lenge, kanskje oppfattes de som vestligfisert. De returnerte påføres et stigma og står alene uten et nettverk, sier Moa Nyamwathi Lønning.

Tegninger, foto og dikt som informasjon

I 2012, 2014 og 2015 gjorde hun feltarbeid i den greske havnebyen Patras. Her var det tidligere en stor uformell leir, der det bodde rundt 2000 afghanere før den ble ødelagt i 2009. Personer på flukt har siden søkt ly i forlatte bygg. Målet er å komme seg med i de utallige lastebilene som skal krysse havet til Italia. Under feltarbeidet var det hyppige politiaksjoner for å anholde papirløse flyktninger. Folk finner gjemmesteder, og Lønning forteller blant annet om en liten luke, 3 meter oppe på en vegg i et bekmørkt rom.

Her søkte en gruppe ungdommer tilflukt om natten, og heiste stigen opp etter seg, for at ingen skulle oppdage dem. Selv under disse krevende forholdene, forteller Lønning at de dekorerte og pyntet så godt de kunne ved spesielle høytider.

De unge hun møtte i Patras ga sjelden uttrykk for smerte, hverken fysisk eller psykisk, selv om mange av dem bar preg av det de gikk igjennom. Hun forteller at hun ser igjen uttrykkene for smerte, sorg savn og håpløshet i tegninger, dikt og skildringer - som hun har tatt med i avhandlingen.

- Jeg synes disse kreative uttrykkene har tilført arbeidet mitt mye, sier hun.

Må møtes på en bedre måte

Lønning ønsker at kunnskapen hun formidler kan brukes til å møte ungdommer på flukt på en bedre måte. At de blir sett, og at behovene deres blir svart på. Hun anslår at hun samlet sett har blitt kjent med og vært sammen med 80 unge over tid. Stipendiaten sier hun alltid benytter anledningen til å fortelle at hun aldri har sett så mye solidaritet og medmenneskelighet blant lokalbefolkningen som hun gjorde i Hellas.

- Hva er det viktigste å formidle i vår tid, om barn på flukt?

- At den politikken som føres er uakseptabel. At vi må vise større forståelse og større innsikt. Gjennom mine informanter har jeg møtt en brutal politikk. Den gruppen det har vært aller tyngst å intervjue er de som får avslag, og de med tidsbegrensede tillatelser. Den redselen de kjenner på, som setter seg i kroppen. Det er tungt.

- Er det vanskelig å skille mellom forskeren i deg og følelser?

- Følelsene er også en del av forskningen. Jeg er et menneske. Jeg reagerer. I metodekapittelet mitt skriver jeg også om dette dilemmaet, om refleksivitet i forskningsprosessen , og hvordan jeg påvirkes.

Mange sterke inntrykk

- Hva har gjort mest inntrykk på deg?

- I februar 2016 var kanskje den sterkeste opplevelsen av alle, i flyktningleiren i Eidomeni. Jeg hadde permisjon og jobbet der i 4,5 måneder, spesielt med beskyttelse av barn (Child Protection Officer). Balkan-ruten ble stengt for afghanere og de ble transportert og tvunget bort.

Hun tenker seg om, og legger til:

- Å se barn klatre inn og gjemme seg under trailere. Å møte de som kom som enslige mindreårige, som akkurat har fylt 18 og har fått avslag og som er blitt overført til mottak og er plassert med voksne som også har fått avslag. Å se dem, og prate med dem inne i politiceller og på interneringssentre. Å møte dem igjen etter en tid, som hjemløse og usynlige. Det er ille.