På tampen av fjoråret kom boka « Hverdagspionerer», som beskriver historien til ingeniørutdanningen i Ålesund gjennom 50 år. Utgiver: Daværende Høgskolen i Ålesund. Forfatter: Kjetil Tandstad, tidligere journalist i Sunnmørsposten.
I boka viser han hvor viktig det var for Sunnmøre og nabodistriktene at Ålesund fikk sin egen ingeniørutdanning i 1965, og hvordan utdanningen bidro til å utvikle alle de konkurransedyktige bedriftene som til tider imponerer og forbløffer resten av Norge.
Står ikke med lua i handa
UA møter Tandstad samme dag som NTNU i Ålesund feirer og markerer fusjonen. De inviterte gjestene skryter av alt det Ålesund har fått til: De sterke fagmiljøene innen maritim teknologi og det tette samarbeidet mellom skole og næringsliv. Alt det som gjorde at Høgskolen i Ålesund ble en attraktiv fusjonspartner for NTNU.
Den idylliske atmosfæren kan fort slå sprekker, spår Tandstad. Det er ikke gitt at de nygifte lever lykkelige sammen i alle sine dager:
- Det kan godt hende vi snart får en lokaliseringsdebatt mellom Trondheim og Ålesund nå når Ålesund er underlagt et felles styre. Hvilken politikk NTNU-styret velger å føre i tida framover vil være avgjørende. Patriotismen er sterk. Sunnmøringene har tatt sin hatt og gått før de, hvis de synes beslutningene blir for gale, sier han.
LES OGSÅ: - Må få bevare stedlig ledelse
Lokalpatriotismen er stor på Sunnmøre og det har den alltid vært. Tandstad bruker Ulstein Group i Ulsteinvik som ett eksempel. I dag et stort industrikonsern som blant annet driver med utvikling og bygging av skip. Men det hele startet da Martin Ulstein etablerte Ulstein Mekaniske Verksted i 1917.
- Det er umulig å tenke seg at Ulstein skulle etablere seg i Ålesund. Han kom fra Ulsteinvik, og ville etablere seg der og bli boende der, sier Tandstad.
Det samme gjelder Marius Kleven, som etablerte Kleven Mek. Verksted på Dimnøya i Ulstein kommune; først som ei smie, så til et skipsverft.
- Kleven sang i mannskoret i bygda og var en del av bygda.
Ingeniørenes betydning
Og kanskje har mange av ingeniørene som fikk sin utdanning i Ålesund hatt noe av den samme lokalpatriotismen? Kjetil Tandstad forteller at de stort sett ble rekruttert fra nærområdet og de ble værende i regionen.
- De har betydd veldig mye for Sunnmøre. I starten var det enkel industri her: skipsverksted og småbåtbyggeri. Og i dag er industrien høyteknologisk og verdensledende. Jeg kaller ingeniørene hverdagspionerer. De brakte ny kunnskap til Sunnmøre, og sørget for å ta den i bruk. De har en stor del av æren for det vi ser i dag, mener han.
NTH i Trondheim var en inspirasjonskilde for ingeniørutdanningen fra første dag. Lærerne var utdannet derfra og skolen hadde det ene laboratoriet etter det andre som lignet på dem NTH hadde. Undervisninga var også preget av forelesninger – og var dermed universitetsaktig.
Og det sunnmørske næringslivet trødde til fra dag en. Bedriftene spyttet i penger slik at skolen kunne kjøpe inn utprøvingsutstyr – som ble plassert på skolen. Faktisk var det slik at bedriftene kom til skolen for å benytte seg av utstyret. Og studentene ble invitert til bedriftene i form av ekskursjoner.
Utkant ingen hindring
I dag: Verftsindustri, møbelindustri og konkurransedyktige bedrifter spredt utover Sunnmøre til steder urbane akademikere i Trondheim fort kan finne på å kalle avsidesliggende. For eksempel i Haram kommune. Nord for Ålesund ligger øya Longva med bruforbindelse til naboøya Haramsøy. Her pendler blant annet folk fra Ålesund med hurtigbåt for å jobbe hos Rolls-Royce Marine Automation. Turen med båt tar 50 minutter. Bedriften er en viktig hjørnesteinsbedrift for øysamfunnet og sikrer sysselsetting for øyboerne.
Den norske delen av konsernet har hovedkontor i Ålesund og fabrikker i Haram, Ulstein og Hareid. De utvikler og produserer avansert skipsutstyr og teknologi til skipsfartøy. Skipsdesign er også en del av virksomheten. Rolls Royce er også en sentral leietaker hos Norsk Maritimt Kompetansesenter, som ligger et steinkast unna NTNU i Ålesund.
- Hva er det som har gjort at sunnmøringene har fått en slik gründer-mentalitet, og hvilken rolle spilte ingeniørutdanningen for at næringslivet har så mange bein å stå på i regionen?
- Mange som startet opp bedrifter, var vanlige bondegutter. Det er helt fantastisk at de klarte å henge med. Reparasjonsverksteder ble til store skipsverft, som vokste fram i bygdesamfunn på 4-5000 innbyggere, sier Kjetil Tandstad.
Forfatteren peker på flere forklaringer. Som fiskere og småbrukere var de vant til å gjøre alt selv. En mann måtte kunne mye. De var mangesyslere, vant til å tenke bredt - og de var praktisk orientert. Bakgrunnen ga dem mot til å gyve løs på vanskelige oppgaver. Pietismen spilte kanskje også inn. Det handlet om å gå på arbeid, være arbeidsom, ikke slappe av.
Modernitetens budbringere
- Så kom ingeniørene til disse stedene. De kunne brukes til alt og var modernitetens budbringere. De kombinerte impulser fra utlandet med innsatsvilje, lokalpatriotisme og akademisk kunnskap.
- Hvordan ble de ferdigutdannede ingeniørene møtt da de begynte å jobbe i de lokale bedriftene – var det tegn til akademikerforakt?
- Nei, jeg tror de ble møtt med åpne armer. Da var det heller sivilingeniørene fra NTH som ble møtt med en viss skepsis. De hadde rykte på seg for ikke å være brede nok, altfor spesialiserte. De ble litt uglesett. De hadde slips og tjente for godt. Men noe stort problem var det ikke. Bedriftene var glade for den ekspertisen de fikk, sier Tandstad.
Møreuniversitetet - fusjonen det aldri ble noe av
I mange år var det Møreuniversitetet som var den store fusjonsdrømmen. I dag tror Tandstad at mange er glade for at dette ikke ble noe av. Høgskulen i Volda, Høgskolen i Molde og Høgskolen i Ålesund var så forskjellige med ulike fagtradisjoner.
At fusjon kan skape liv og røre, kan følgende anekdote være et eksempel på:
- Representanter fra de tre høgskolene kom på samme ferje på vei til Molde. Da Volda fikk se innstillinga fra høgskoledirektøren, som foreslo at de skulle ha felles administrasjon i Ålesund, ble det rabalder. Han måtte skrive om innstillinga og i stedet foreslå tre skoler med hver sin administrasjon, forteller Kjetil Tandstad.
Alt skjedde så fort at styrelederen ikke fikk beskjed om den endrede innstillinga før møtet begynte. Styrelederen ble så oppbrakt at han gikk fra møtet. Like etterpå trakk han seg som styreleder.
I ettertid oppsummerte høgskoledirektør Nils Mæhle:
- Den turen over Moldefjorden var sannelig ikke noen «kjærleikens ferjereise».
