Et ex.phil uten nyanser av tenkningens historie

Det skille er for lengst trådd over, og filosofifaget forspiller sin sjanse til å gi et nyansert bilde av tenkningens historie.

Filosofihistorien sånn den blir presentert i ex.phil tegner et bilde av kjemper på kjempers skuldre i en lang og ubrutt rekke fra Sokrates til Habermas. Alle avkrefter synet til den før, og alle er menn. Denne framstillinga er selvfølgelig helt uriktig, og den er i det minste delvis en konsekvens av den systematiske usynliggjøringa av stemmene til marginaliserte grupper.

De fleste kjenner René Descartes på sitatet ”Jeg tenker, altså er jeg,” på hans radikale skille mellom kropp og sjel og hans skeptiske metode og påfølgende suspekte gudsbevis. Og det trodde folk på i hundre år før David Hume som seg hør og bør stilte seg på skuldrene hans og kastet dualismen ut vinduet. Og idag kan vi se på det med antropologisk interesse. Sånn er ex.philvarianten.

Dette glansbildet rakner imidlertid straks vi introduserer prinsesse Elisabeth av Bohemia. I den omfattende brevveksling mellom henne og Descartes kommer Elisabeth med grundig kritikk av dualismen allerede i Descartes samtid. Hun utfordrer han blant annet på hvordan kropp og sjel kan interagere, og lurer på om kropp-sjel-møtepunktet er en tredje dimensjon. Descartes – eller noen andre – representerer den ene idéhistoriske sannheten i tiden som idag er forkasta.

Ved å systematisk utelate kvinnelige tenkere, eller sette dem i filosofihistoriske fotnoter, blir mange viktige stemmer borte. Ex.phil underbygger dermed et framskrittsnarrativ hvor ett syn erstattes med det neste gjennom historien. Det finnes lite annet enn kjønn og tradisjon som kan forklare at Hume blir presentert som den første kritikeren av Descartes. Og at sjøl de som aldri pugga mer enn de første sidene i ex.philpensum kan resitere omtrent alt historikerne veit om Thales fra Milet, mens den ekstremt innflytelsesrike Hypatia av Alexandria ikke er nevnt. Examen philosophicum burde være plassen for å lære nettopp det.